Spytoy

Eyetoy, som egentlig ikke er mer enn et webkamera, er blitt et av de mest poppe ideene til PlayStation2. Ikke bare appelerer man til de nye gamerene som ikke er så vant med hverken håndkontroller eller lyspistoler, men også til veteranene som kanskje har gått litt lei av håndkontrollere og lyspistoler. Det er ingen hemmelighet at Eyetoy ikke på noen måte kan erstatte kontrolleren, av og til må man bruke kontrolleren i disse spillene. De egner seg som party-spill og er stort sett bedre utviklet på fler-spiller delen enn på en-spiller delen.

Derfor har man nå gitt oss SpyToy som er et rent en-spiller spill. Her blir man omgjort til en agent som har i oppdrag å stoppe Syndikatet som hele tiden sørger for at det er nok skurkestreker å sette en stopper for. Fallskjermhopping, ansiktsgjenkjenning og dekryptering av koder er noen av tingene du kan bli utsatt for som en spesialagent.

I tillegg til spillets story-del kan man også sikre rommet sitt litt (dersom det er på rommet man har PlayStationen og TVen). EyeToy kan - ved hjelp av Spytoy - fungere som en bevegelsessensor, innbruddsalarm og fungerer til og med i mørket om man ønsker det. Man kan også kryptere videomeldinger og lagre dem på minnekortet i tillegg til å lage en fotografisk oversikt over alle leker eller andre gjenstander man vil ha bevis på at man har. Som en liten bonus kan man koble til en hvilken som helst Epson printer for å printe ut litt forskjellige artige ting om man ønsker det. Alle disse og mer til er ting man går lei av ganske så fort og som har begrenset underholdningsverdi.

Det tar ikke så lang tid før jeg skjønner at Spytoy faktisk ikke er beregnet på 21 år gamle gutter, med mindre de er i god kontakt med sitt indre barn, noe jeg heldigvis (?) er. For å starte må man lage en profil som inneholder blant annet et bilde som Spytoy prøver å kjenne igjen. Det er ikke noe den er veldig god til, så når du tar bildet må du se gjennomsnitlig ut. En ny frisyre, eller et fylletryne kan være nok til å hindre eyetoyen i å kjenne deg igjen. Det er med andre ord ikke snakk om banebrytende teknologi her...

Oppdragene starter rolig, slik at du har muligheten til å slappe litt av og vende deg til alt det nye du skal bruke armene dine til. Desverre tar heller ikke lang tid før man får følelsen av at man skuffer snø med en teskje når man heller kunne brukt en snøfreser. Om du gidder å arbeide det til oppdrag nr 7, har du stort sett gjort de samme tingene minst 5 ganger bare i forskjellig kontekst og i forskjellig rekkefølge: Finne et eller annet ved hjelp av "Worldmap"-tingen, sette sammen rette ansiktstrekk til noen skurker, hoppe i fallskjerm og demontere en dings ved å flytte dyser inn i noen hull som beveger litt på seg. Oppgavene er rett og slett for få og de blir gjentatt alt for ofte til at det kan regnes som underholdene og morsomt.

Å hoppe i fallskjerm høres kanskje kult ut, og nå som Spytoy gjør dette til en ganske så ufarlig prosess (selv om det er en liten fare for å se dum ut) kunne det hele blitt ganske så kult. Man kan styre karakteren ved å bevege armene opp og ned, både under fallet og når man har trukket i snora og åpnet skjermen. Underveis må man treffe en rekke ringer som indikerer ruten man må velge for å unngå å bli oppdaget av fienden. Det er også viktig å legge merke til at det å lande på korrekt bygningstak ikke er det samme som å lande på sirkelen som markerer landingsmålet. Du MÅ treffe denne sirklen pinlig nøyaktig, for om du skulle bomme med mer en et par centimeter blir du nødt til å gjøre hele oppdraget på nytt - du bommet jo på målet... Og da mener jeg hele oppdraget, ikke bare den siste delen som innvolverer fallskjermhoppingen, men alt det før også... Det er ikke bare teit, det er ur-teit og man blir ikke lei av det i det hele tatt. Nei da.

Det er en rekke andre ting man kanskje kan sitte og irritere seg over, som for eksempel at radarer som oppdager deg når du leter etter skurker i den store vide verden kan bevege seg lynraskt over lange avstander, at spionsattelittene tar bilder som ser ut som om de er blitt tatt fra bakken, og at man har over 10 minutter på å få til de fleste oppgavene virker ikke akkurat som et pressmiddel. Men siden jeg har så god kontakt med barnet i meg, så overser jeg disse flausene og forholder meg til spillgleden de gir meg, fremfor virkelighetsinntrykket de gir meg.

Menyene i spillet er relativt kjente og er greie å ha med å gjøre, selv kamuflert i spiontemaet. Karakterene er ikke akkurat ment å se ut som om de kommer fra denne galaksen og animasjonen på dem er ikke mer enn ok.. Det ser også litt "billig" ut når karakterene snakker, fordi leppene beveger seg selv om de ikke sier et kvidder. Men jeg er jo i kontakt med mitt indre barn så hvordan karakterene ser ut spiller ikke så mye rolle. Stemmeskuespillet er i og for seg greit nok, selv om det er lagt mer vekt på at man skal forstå hva de sier enn at man skal tro på det de sier. Musikken er bare middels plagsom og lyden er tilstede den og.

Spytoy er beklageligvis en særdeles kort, ensformig og kjedelig affære. Her blir man tilbudt en innbrudsalarm, utprinting av spionbeviser og fallskjermhopping i storbyer, men det lever likevel ikke opp til de andre Eyetoy-spillene som finnes på markedet. Om du ikke er blant de av oss som har gått lei av spillet etter å ha spilt det i noen timer, så er du blant de andre som har kommet seg gjennom spillet.