Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Melee

For lenge, lenge siden, da 2D fortsatt var stilig, så satt en liten Richard fortryllet foran TVen sin. På skjermen flimret Teenage Mutant Ninja Turtles, der favorittkarakteren var Leonardo . Shredder - som er en middelaldrene muskuløs mann kledd i lilla og utstyrt med skarpe kniver og en seriøst fæl midtlivskrise - får bank av fire muterte tenåringsskilpadder og en mutert gammel rotte. Dette er det jeg kaller underholdning.

Teenage Mutant Ninja Turtles (TMNT) har siden den tiden blitt oppdatert, eller fornyet som det også heter. Nå har våre grønne kamerater et mye mer aggresivt og sint image enn det jeg kan huske de koslige, litt slåssglade skilpaddene hadde når jeg lekte med Turtles-figurer. Spillet som dukket opp på den tiden når Richard var liten (og 2D var kult), hadde en fin humoristisk stemning og man spilte spillet fordi man syntes det var gøy, ikke fordi det var sadistisk vanskelig eller at man kunne låse opp bøttevis med småting.

Lange spilltitler har jeg egentlig aldri tent spesielt på, noe som gjør titlen "Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Melee" (TMNT:MM) til en hel historie isteden for en overskrift. Selv når man prøver å forkorte spillets tittel, blir man sittene med en hel rekke med strevsomme bokstaver. Jeg husker noe jeg en gang lærte om arbeidsstillinger: "Desto lengre den er, desto mindre viktig er den". Ofte kan denne o' så vise setningens mening overføres til spilltitler.

Nydlige mellomsekvenser? Stemmeskuespill? Nei takk!
Mange spillutviklere har fått det for seg at det er nydlige mellomsekvenser, harmonisk musikk, gjennomført stemmeskuespill og en pen dose tvister og plott-vrengere som skal til for å fortelle en god historie og lage et bra spill. Det er ganske tydelig at Renderware ikke er helt enig i det, så de har benyttet tekst til å fortelle hele plottet som egentlig kan summeres til én setning: "Turtles vil banke Shredder, og de vil gjøre det hver for seg." Mellomsekvenser av noe slag og slike ting er oppskrytt og bortkastet tid, vi hopper jo over innspillene like vel. Eller var det kanskje på Gameboy det skulle være sånn...?

Spillet består av en "Eventyr"-bit og en "Beat-em-up"-bit, der sistnevnte er så kjip og trist at det er ikke mange ganger du gidder å begynne på den. I starten av "Eventyr"-delen kan man velge mellom de fire Turtles’ene, men etter hvert som man progresserer låser man opp andre karakterer man da kan kjempe med ved en senere anledning. Meget spennende. Når man har gjennomført sitt valg starter spillet med en liten tekstbolk og en setning med "oppdraget" ditt. Du startet med noen fullstendige tåplige treningsgreier og fortsetter med å banke famile- og vennekretsen. Når du har gjort det, blir du kastet inn i oppdrag som stort sett er formulert slik: "Slå ut X antall skurker innen X sekunder". Det er klart det er spennende å gjøre samme greia om igjen minst syv ganger, spesielt når Renderware resirkulerer omgivelsene på en måte som ville gjort REsirk (se <a href="http://www.resirk.no">www.resirk.no) overlykkelige dersom det hadde vært plastflasker det var snakk om. Faktisk er oppdragene så like at man tilslutt blir sittende å tromme på X’en forbi oppdragsbeskrivelsen, det er liksom ikke akkurat som om man trenger stort mange poeng i IQ for å skjønne det neste oppdraget...

Ved fullføring av et oppdrag får man et visst antall "tokens" som man bruker for å kjøpe ekstramateriale som stort sett består av karakterinfo, massevis av bilder og diverse annet småplukk. Å betale for en og en tegning og en og en karakterbeskrivelse er ikke min drøm om en bonus. Dersom man er super-fan av serien vil man sikkert finne dette fascinerende, mens jeg gikk lei av denne belønningen ganske raskt. Å spille gjennom alle oppdragene med en karakter tar i underkant av en time, selv om det avhenger litt av hvor mange ganger du må starte oppdragene på nytt og hvor lang tid det tar før du skjønner at å smelle løs på x og &#9633; fullstendig hemningsløst og tilfeldig er nødvendig for å ha en sjanse til å vinne.

Kunstig kunstig intelligens
Jeg tviler sterkt på at den kunstige intelligensen (KI) ble utsatt for veldig mye testing. Da ville utviklerne forhåpentligvis oppdaget at motstanderne har en strategi som ligner stygt på den lillebroren min på fem år bruker: Han hamrer løs på den samme tasten hele tiden slik at jeg ikke klarer å angripe uten å bli slått ned først. Dette er et veldig givende aspekt å ha med i en KI. Har du forresten letet etter et spill der motstanderne kan banke deg sønder og sammen med powerups som egentlig du skulle hatt og våpen som de finner på brettet, så er TMNT:MM spillet for deg. Ikke bare vet de hvor powerups’ene ligger, de har full oversikt på hva som kommer til å skje på brettet i nærmeste fremtid. Dersom motstanderne dine begynner å hoppe rabiat mot en plakat uten åpenbar grunn, så kan du banne på at du bør følge etter dem veldig raskt! Med tanke på at eventuelle medspillere er utstyrt med denne KI’en blir man stort sett nødt til å gjøre arbeidet selv. Det er også ganske herlig at alle motstanderne dukker opp etter en fastsatt tid, så hvis du ikke er rask nok med å slå ut fiendene, ender du omtrent opp med å svømme i dem.

Grafikken er ingenting å skryte av. Det er vanlig tegnefilmstil som minner litt om det litt om cell shading, som på ingen måte ble misbrukt av en bråte med spill som ikke skulle annet enn å selge på en ny greie. Animasjonen er grusom, fungerer voldsomt dårlig og knuser det lille som var igjen av spillets dynamikk. Vanneffektene er til å grine av og eksplosjonene gir på ingen måte "wow!"-effekten. Diverse objekter i de heller detaljfattige omgivelsene kan man av og til bruke til å kaste på motstanderen, men ikke forvent deg det helt store. Å kaste en sofapute i skallen på en fotsoldat gjør like mye skade som en sofastol. Og naturlig nok forsvinner hele sofastolen i løse luften etter at den har truffet motstanderen.

Lyden er...
Avsnittet her tar antagelig like lang tid å lese som det tok utvikleren å lage lyden. Lyden er tam og byr på fint lite annet enn semi-vittige kommentarer i lav kvalitet og musikk som hastig er mixet sammen.

Kreativ logikk
Logikken i TMNT:MM er noe av det mer kreative slaget. Man må blant annet banke en type fra sans og samlig for at han skal innse at vi er på hans lag. Å skyte ballonger med rakettskyter høres kanskje ut som en smal sak, men den gang ei. Her har man passet på at siktesystemet ikke eksisterer, og for være sikker på at du ikke knerter alt for mange ballonger beveger rakettene seg like raskt som en søvngjenger-snegle. April, som da skal være den forsvarsløse jenta som heller bruker hodet, slår ned hele Turtles-gjengen lett som bare det. Gjengen som skal forsvare verden blir slått av ei jente som tidligere i spillet måtte ha hjelp for å beskytte seg mot et par-tre fotsoldater... Jippi! Verden går en særdeles mørk fremtid i møte, spør du meg.

Fortsatt kan jeg se tilbake på tiden da 2D var in og Turtles var det kuleste som fantes (de hadde pupiller i øynene på den tiden). Men jeg må virkelig innrømme at dagens Turtles er blir alt for kommersielle og "kule" for meg, og taper seg virkelig på dette spillet som ikke holder mål på noen måte. Ikke engang en halvmorsom multiplayer-del klarer å redde dette spillet fra å bli en total katastrofe som på ingen måte hører hjemme i salgshyllen. (PS! Skjermbildene stemmer ikke 100% overens med spillet som ble anmeldt)