Scarface: The World is Yours

James Bond trenger en lisens for å drepe. Tony Montana behøver ingenting, hvis du ser bort i fra at det måtte en spill-lisens til for å bringe han til live. Den enorme og luksuriøse villaen er omringet av individer med kun et mål for øye. Å lukke dine for en aller siste gang. Dessverre er tid som kjent penger, og Tony Montana ønsker å bruke minst mulig penger, unnskyld, tid på vinne tilbake sin rettmessige plass på toppen av kokainimperiet. Fei dem av banen, verden er din, men husk; Hovmod står for fall.

Dermed er Radicals eventyr om tidenes tøffeste og mest kyniske spillkarakter godt i gang. Voldsomt og eksplosivt blir dine beste venner i verden tilsynelatende uten grenser. Miljøene i spillet tar i bruk den klassiske GTA strukturen, det vil si store og åpne landskaper med en mengde offisielle og alternative oppdrag. Målet er, uansett hvilke veivalg og taktikk du velger, å hevne seg på de som forsøkte å gjøre Tony Montana til en mann som omtales i perfektum. Parallelt med denne vendettaen kan du bygge opp Casa de Montana til den respektable herregården det en gang var. Sakte, men sikkert kan du fylle det opp med vakre antikviteter og neonfargede designdresser. Det at disse høyst nødvendige produktene finansieres gjennom doplanging, håndgemeng og regelrett hasardiøs oppførsel er kun streker i en stor notatbok. Progresjonen i oppdragenes vanskelighetsgrad stiger i takt med den estetiske fremgangen i din basebygging.

Tony styres i tredjeperson og det generelle gameplayet legger seg på linje med spill som GTA og Gudfaren. Det vil i enkle trekk si at dine valgmuligheter som oftest begrenser seg til løp, skyt eller kjør. Dette er på ingen måte en trio å gjør narr av, men variasjon er som kjent alfa og omega. Hvis oppdragenes lyd og gjennomføring blir repeterende har den berømte holdbarheten en tendens til å trekke i feil tråder. Heldigvis finnes det løsninger på dette problemet, den innlysende metoden er å bryte ut av systemet med oppdrag og målsetninger. Dra på oppdagelsesfred, ta en båtur eller ganske enkelt slipp ut litt raseri. Det har seg nemlig slik at Tony Montana er en svært temperamentsfull pode og hvis du holder følelsene hans innesteng for lenge, ja, da blir resultatet den berømte mikrobølgeeffekten. I dette tilfelle en eksplosjon av ord som helst starter på f og en god dose uante krefter til å meie ned intetanende sivilister.

Mine favorittsekvenser i Scarface viser seg gang på gang å være cruisende nedover gata etter et vellykket oppdrag mens min selvkomponerte mixtape hviler i bakgrunnen. Musikken er nemlig sentral i spillet i og med at det er en av de viktigste faktorene i forsøket på å gi spillet en 80-talls følelse. Selvfølgelig gir kjøretøyene og klærne gode hint om at dette ikke er Miami i 2006, men det er låter av Run DMC og Jonny Cash som gjør deg sterk i troen på at du eier gata.

Helhetsinntrykket jeg sitter igjen med etter flere timer som Tony Montanaligger et sted mellom fugl og fisk. Grafisk sprenger det ingen grenser, tidvis er husene og miljøene blasse og lite fristende å utforske. Tony er i seg selv fascinerende og det er en glede å ta del i hans vei mot toppen. Det meste får tommel-opp, men det er ikke mye annet enn soundtracket jeg vil ta med meg videre. Jeg har litt følelsen av å være liten gutt igjen. Det er lørdagskvelden og jeg gleder meg til tv og brus. Men jeg ender opp med å kun få saft, saft i seg selv er bedre enn vann, men det er ikke brus. Scarface: The World is Yours er underholdene, men det er et stykke igjen til verdensdominase.