SSX Blur

Denne artikkelen er særdeles farget av mitt syn på SSX-serien. Jeg elsket alt det SSX 3 stod for, og mislikte sterkt utviklingen i On Tour. Derfor er det med ekstrem glede jeg konstaterer at Blur går tilbake til røttene. Kanskje tidenes gladeste spill?

SSX Blur gjorde utslaget da jeg skulle bestemme meg for nestegenerasjonskonsoll. Egentlig har jeg vært veldig trofast mot PlayStation, med mange år på nakken med både eneren og toeren. Likevel var det ikke konkurranse engang når faktorene var en konsoll til 6000 kroner kontra snowboardspill nummer en i verden sluppet til Nintendo Wii. Klart, det blir vel kanskje en PS3 i hylla etter hvert, men akkurat nå er det Snow Jam, EA Radio Big og Psymon Stark for alle penga som er igjen av studielånet.

EA har valgt å gå tilbake til suksessoppskriften med uhøytidlig, tegneserieaktig snowboardaction, og dropper dermed den mer rocka stilen fra On Tour. Det er jeg glad for, siden MTV-møter-skriblerier-på-skjermen-stilen ikke var helt min greie i snowboardsammenheng. Vær gjerne uenig, men slik er det nå engang. De gamle banene, de gamle folka, den gamle radioprateren; spillet er SSX 3 reloaded. Pusset til de grader opp, og konvertert til en fantastisk spennende konsoll. Fortsatt finnes spor fra det forrige kapittelet i serien, og misforstå meg rett, det var på ingen måte et elendig spill. Rangeringssystemet, en forbedret ski-del, et litt enklere oppsett for banevalg og konkurranser som dukker opp etter hvert som du klarer utfordringene Peak 1, 2 og 3 har å tilby gir et utrolig mangfold i spillopplevelsen. Selv om de gamle banene er beholdt fra de forrige spillene, føler jeg ikke på noen måte at det blir kjedelig. Utfordringene, stemningen og nyskapingen på konsollnivå veier opp for alt der banedesign tar lette snarveier.

Jeg må innrømme at jeg fortsatt sliter med forståelsen for kontrollene på den nye maskinen. Übertricks må tegnes i lufta med håndkontrollen, og hopp må utføres ekstremt bevisst dersom man går for seier i bigjumpkonkurransen. Koordinasjonen var dårlig nok med én kontroll å konsentrere seg om, og med to er det ikke bare som å lære en gammel hund nye kunster. Hunden må jaggu meg lære seg internasjonal politikk og marinbiologi i tillegg. Men det krever jo uansett trening å komme seg inn i spillverdenen, og utfordringene blir hvertfall ikke færre.

DJ for SSX Blur er den ikke så altfor ukjente Junkie XL. Ellers er det tynt i rekkene. Den imponerende lineupen fra treeren er erstattet med mer anonym chillout og deilig easy listening, noe som i og for seg fungerer bra. Det gjenstår å se hvor lang tid med spillet som trengs før sangene henger seg fast til hjernebarken, og må slites løs med innvendig sandpapir og høvel. Jeg nynner fortsatt på "Do your thing" fra SSX 3. Det begynner å gå utover helsa.

Konklusjonen, spør du? Jeg elsker det. Kan det sies klarere? Det er fantastisk å tegne sine egne übertriks (hvertfall når jeg unntaksvis klarer det), spinne og grabbe ved hjelp av trådløse kontrollere og suse nedover fjellsiden - bare meg, fjellet og nunchuken.