Det er ingen som ser det. Springkniven kommer såvidt til syne, den borrer seg gjennom mitt måls halspulsåre og han synker langsomt sammen i mine armer mens to krukkebærende kvinner og et par lokale vakter snakker høylytt sammen kun fem meter unna. Mens han tar sine siste åndedrag kjenner jeg et stikk av dårlig samvittighet, hvorfor skal akkurat denne korrupte kjøpmannen miste livet, det finnes dusinvis av den samme typen i området. I ærlighetens navn så vet jeg ikke svaret, men er i grunnen likegyldig til det. Dette er et oppdrag som alle andre - og jeg har fortsatt et langt stykke igjen før jeg nok en gang kan opptas i broderskapet som et fullverdig medlem.
Etter en lang ventetid er endelig Ubisofts ambisøse actionspill klart for massene, og når jeg nå velger å røpe minst mulig av historien er det fordi du vet nøyaktig det samme som meg etter at spillet har snurret i maskinen i tre minutter. Ja, det er mer til Assassin's Creed enn kun middelalder, sniking over hustak og planlagte mord, men dette er noe du må oppleve på egenhånd og noe jeg ikke trenger fylle spalteplass med i en unødvendig lang anmeldelse. La oss heller konstrere oss om den overivrige Altaïr, mannen som igjen befinner seg på nybegynnernivå i broderskapet og derfor må bevise sin trofasthet og verdi. Dette aspektet gir Ubisoft en fin mulighet til å kontinuerlig belønne deg med nytt utsyr og ikke minst nye muligheter underveis.
Det jeg derimot kan avsløre er at Assassin's Creed er et ambisøst prosjekt der den danske Agent 47's morderiske elementer blandes med friheten i Crackdown og snikingen vi kjenner fra Splinter Cell. Med en gang du slippes løs i en av spillets store byer er du ikke det minste tvil om at noen har lagt enormt mye arbeid ned i selv de minste detaljer i hver krok og hjørne i byen. Alt er så levende, så ekstragavant og majestetisk at det blir vanskelig å ikke fortape seg i alle mulighetene du finner den første halvtimen. Bare det å ta seg en ridetur på en flott araberhest gjennom det frodige landskapet kan være nok til å miste munn og mælet.
Heldigvis er Assasin's Creed et meget selvforklarende spill og det tar ikke lang tid før jeg når toppen av byens høyeste bygning og dermed får min radar oppdatert med et par nye mål. Et ikon forteller meg at jeg kan smuglytte på en samtale mellom to menn ved en markedsplass, mens et annet ikon gir meg muligheten til å opptre som lommetjuv. Jeg velger sistnevnte og sniker meg etter mitt utvalgte offer gjennom byens bråkete basarer, han er intetanende der jeg tar et stykke papir fra hans baklomme. Med dette unnagjort er jeg et steg nærmere mitt primære mål. Jeg vandrer tilbake til markedsplassen hvor jeg setter meg på en benk mellom en tigger og en våpensmed. Fra sikker avstand kan jeg lytte til deres samtale, da den ene mannen forlater stedet sniker jeg meg etter for å banke ut av han den informasjonen jeg gikk glipp av. Med de opplysningene innhentet vender jeg tilbake til broderskapet hus i byen. Stedets overhodet går gjennom den samlede informasjonen og gir meg tillatelse til å utføre et mord.
Denne oppskriften går stadig igjen i Assassin's Creed, og det blir dermed opp til deg selv å krydre opplevelsen med andre detaljer. For eksempel kan et vennskap med en lokal munk bety at du kan gå usett gjennom en port, eller du kan få lokalbefolkning til å spenne bein på vaktene som kommer jagende i dine hæler. Hvis du sikrer deg vennskap i alle byens kretser vil du kunne slippe unna selv de mest klønete mordene.
Det er akkurat denne delen av Assassin's Creed som vil skillet de beste spillerene fra hverandre, den som velger å kun samle inn et minum av informasjon vil fort havne i bakleksa. Plutselig blir spillet som en lang kamp eller for noen en eneste lang flukt. Det blir som å spille Hitman med låste avtrekkere, og dette bidrar til at Assassin's Creed tidvis virker altfor enkelt og ensformig. Hver gang du kommer til en by vil du komme til å være avhengig av noen andres hjelp, det gjelder dermed å gjengjelde tjenestene og legge ditt hovedoppdrag på vent. For det er først når du kommer innefor byens vegger at spillet viser sine virkelige tenner.
Her kan Altaïr klatre på nesten hver enste overflate og det med et gameplay-system hvor knappene er fordelt over hele kroppene, det hele virker svært intuitivt. Det samme gjelder slåsskampene, hvor man med sverd kan utfordre byens mange vakter. I disse sekvensene er det mulige å time hvert slag så nøyaktig at man slår seg gjennom enhver motstander. Men det er heller ingen tvil om at timevis med denne type kamper blir kjedelig, heldigvis er Assassin's Creed såpass omfattende at slike kamper i mange tilfeller kun er siste utvei.
Visuelt er Assassin's Creed meget lekkert. Ubisoft har ikke lykkes helt med å få fjerne problemene i forhold til hastighetsnedsettelsene når man rir på en hest mellom de forskjellige byene, men når spillet kaster rundt med de utallige polygonene er det hele svært imponerende. Det er dermed ikke så skremmende som de videoene som har sirkulert på nettet før release. Detaljnivået er også ypperlig, hvilket betyr at selv de minste inngraveringer på Altaïrs våpen kan studeres. For meg var det eneste minuset på denne fronten lydbildet. Jeg savner et par bærende temaer der man vandrer rundt i Jerusalems gater. Det eneste som skaper atmosfæren er bråkete høns og snakkende mennesker.
I mangel på en bedre forklaring vil jeg si at Assassin's Creed lander et sted svakt på nitallet. Det lider i likhet med det brilliante Dead Rising med en rekke irriterende ting. For noen vil disse overskygge spillegleden totalt, mens andre kun vil trekke på skulderene og være likeglade. Det krever altså en riktig innfalsvinkel og en god porsjon tålmodighet for at det skal virke skikkelig appellerende. Men hvis du som meg får glede av å utføre de planlagte mordene fremfor brutal nedslakting burde du glede deg. Dette er nok ingen tidløs klassiker, men det vil egentlig kun tiden vise.