Zack & Wiki: Quest for Barbaros' Treasure

"Herlig", tenker jeg sarkastisk. En tittel med to navn. Enda en pengemaskin av et barnespill rørt sammen, bakt, og stekt i den gode gamle forma som funker gang etter gang. Vi har allerede spilt oss gjennom eventyr med Jak og hans røyskattkompis Daxter. Hatt flere timer moro med lille Ratchet og hans enda mindre robotvenn Clank. Og sist men ikke minst blitt fortalt utallige historier med rørleggerbrødrene Mario og Luigi i spissen. Gode spill, ingen tvil om det, men nå skal vi altså også bli kjent med babypiraten Zack og den flygende gule bolla Wiki? For skal vi være helt ærlige her, er ikke akkurat konseptet rykende ferskt selv om kakeforma fortsatt er varm, og det er vel flere av de som kaller seg gamere i dag som heller ville gått forbi denne tittelen enn tatt den med seg til kassa. Så hva, om noe, er det som skiller Zack og Wiki fra mengden, og kan det virkelig være noe her verd å merke seg?

For Capcom gir oss her et ganske anonymt spill om en liten sjokoladeelskende pirat og hans pistasjeslafsende makker som sammen skal ut på skattejakt. Etter å ha blitt angrepet av de slemme Rose Rock piratene og tvunget til å nødlande på en øy, møter de på den gamle avdøde piratlegenden Barbaros (eller i hvert fall den delen av han som kan snakke). Barbaros lover dem at hvis de finner resten av kroppsdelene hans, skal han lede dem til den største piratskatten noensinne. Og ingen utfordring er selvfølgelig for liten for de mektige Zack og Wiki.

Selve historien er vel ingen umiddelbar klassiker. Uansett så gir den grei framdrift, og skattekisten med en av Barbaros mange gyldne kroppsdeler er alltid målet for hvert brett. Utfordringen er å komme fram til den. For alle, inkludert undertegnede, som trodde at dette var et standard hopp-og-sprett spill, så kan jeg bare si med en gang at vi alle tok grundig feil. Og takk for det. Den nærmeste sjangerbetegnelsen som passer ville vært et puzzle. Kanskje litt action, noe adventure, men definitivt et puzzle.

Hvert brett er relativt lite i omfang og du har fra starten av oversikten over hele brettet og hvor skatten befinner seg. For å komme seg dit gjøres kun bruk av remoten. Zack går, klatrer, løper, sklir og svømmer dit du peker, og lille Wiki kommer flygende etter. Strategien i spillet går ut på å manipulere fienders form som kan endres ved at Wiki gjør seg om til en bjelle som Zack ringer med. Mark blir sugerør og frosker blir bomber. En larve? Nei, en sag! Det er søtt, morsomt, og ikke så lett som man kanskje skulle tro. Heldigvis er det mulig å kjøpe både ledetråder og ekstraliv som lar deg starte på det stedet i brettet der du ikke kom videre, noe som vil skje ofte underveis, men aldri så ofte at løsningen føles altfor langt unna.

Funksjonaliteten som Wii-konsollen kan tilføre har blitt sømløst integrert. Styringen i seg selv er en drøm, brettdesignene er mesterlig utført, og mer eller mindre alle handlinger Zack og Wiki gjør sammen eller hver for seg krever at tunga er rett i munnen og håndleddsreima godt snurpa fast. Og heldigvis er alt logisk, lettforståelig, og veldig, veldig gøy.

Rent konseptmessig gir spillet assosiasjoner både til Super Mario Galaxy og det akk så geniale Shadow of the Colossus. Kanskje en noe ambisiøs plassering for et såpass elementært spill som Zack og Wiki faktisk er, men det kan virke som om disse titlene kan vise at større, bedre og sterkere snart kanskje må vike plassen for mindre, smartere og mer funksjonelt.

Svaret på de to spørsmålene stilt innledningsvis blir henholdsvis "mye" og "ja". Dette spillet er faktisk verd å merke seg, og har potensiale til å kunne hevde seg for det publikumet som ikke umiddelbart vil avfeie det som et barnespill, og sender remoten videre til minstemann. Hipp hurra for små gule boller og for de som viser vei! Måtte veiving, slenging, svinging, og kasting i stua bli det nye vi kaller moro.