Time Crisis 4

Helt siden jeg spilte Duck Hunt på min gamle Nintendo har kombinasjonen av en plastikkpistol og en TV fascinert meg. Jeg kan fortsatt ikke gå forbi en spillehall uten at jeg stikker innom og får min dose lystpistol-action. Derfor la jeg ned veto når en veldig oransje pistol av plast dumpet ned i vår postkasse. Jeg skulle anmelde Time Crisis 4.

Time Crisis 4 byr på to forskjellige hovedmoduser. Det er selvsagt en helt vanlig arkademodus hvor du går på skinner, hopper frem og tilbake fra dekning, sikter og skyter en evig strøm av fiender. Akkurat som du har gjort det hundre ganger før i arkadehallene.

Den andre hoveddelen er en helt ny spillmodus. I stedet for at du er låst til en forhåndsbestemt rute, kan du her bevege deg fritt rundt på en stor og åpen bane, akkurat som i alle andre førstepersonsskytere. Her kommer den nye pistolkontrollen inn i bildet. G-Con 3. Den ser ut som bastardungen til en Dual Shock 2 og en ordinær lyspistol. Ja, også er den veldig oransje. Men poenget er at du har to analoge stikker som gir deg full kontroll over alle bevegelser, samtidig som du står for skytingen med lyspistolen.

Nytt? Ja. Spennende? Tja, i ti minutter i alle fall. Så innser du at dette ikke er noe annet enn en kjempekalkun av et skytespill. Det er så mange ting å sette fingeren på her, men aller først et spørsmål til utvikleren Namco Bandai: Har dere levd under en stein de siste ti åra? Gameplaymessig føles det nemlig som å spille GoldenEye eller Perfect Dark til Nintendo 64 igjen. Du vet, du går rundt i lavoppløste omgivelser, og hver gang det dukker opp en fiende må du stoppe opp og tenke deg om; hvordan var det denne siktinga fungerte igjen..?

Dette, kombinert med altfor store, tomme og kjedelige omgivelser ender med å bli et skytespill med altfor lavt tempo. Denne sjangeren tilhører arkadehallene.