Ninja Gaiden 2

Det forrige Ninja Gaiden-spillet på Xbox var nemlig en opplevelse så vanskelig at selv hardcore gamere satt og gråt foran skjermen med skrubbsår på tommeltottene sine. Å bli banket gang på gang av nådeløse bosser var en frustrerende opplevelse, men desto større var gleden da man endelig mestret teknikkene og fikk lagt bossen i bakken en gang for alle.

Ninja Gaiden II er ikke like vanskelig, Team Ninja har heldigvis lagt inn en lavere vanskelighetsgrad for mer normale mennesker, men spillet er desto mer kjedelig.

Først og fremst fordi dette bare føles som Ninja Gaiden med ny grafikk. Eller ny gammel grafikk. Det føles faktisk ikke som et nestegenerasjonsspill. Den lekkert animerte Ryu Hayabusa beveger seg som alltid lynraskt og reagerer på mitt minste vink, men det er også alt. De vakre bakgrunnene og nivåene var kanskje revolusjonerende på Xbox, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser det helt store spranget rendt teknisk fra det gamle Xbox-spillet til dette 360-spillet.

Bakgrunnene er nemlig livløse og døde, det er omtrent ingenting man kan manipulere eller påvirke, og det føles ikke spesielt nestegenerasjon. Vi har dessverre blitt vant til bedre, og Team Ninja har ikke klart å henge med i svingene.

Som Ninjaen Ryu skal du nok en gang kjempe for familiens ære, denne gangen ved å bekjempe en rekke demoner som har invadert forskjellige steder på jorden. Historien er totalt meningsløs svada forkledd bak skinnkledde puppedamer, og i tillegg dårlig fortalt. Å kjempe seg gjennom spillets mange nivåer blir rett og slett kjedelig, da spillet ikke gjør noe som helst for å motivere meg. Jeg slakter meg gjennom endeløse rekker med ninjaer og uhyggelige skapninger, uten noen formening om hvor jeg er på vei eller hvorfor.

Og når man endelig kommer til en boss er dette bare nok en tilfeldig skapning som skal bekjempes, uten at man bryr seg så mye om hvem dette er eller hvorfor man slåss.

I tillegg er designet på både nivåer og fiender trist. Bakgrunnene er, som nevnt, statiske og livløse, og hører hjemme i forrige generasjon med dataspill. Enda verre er at designet i spillet er et rotete oppgulp av idéer uten antydning til en rød tråd. Det er som en gjeng fjortiser har fått gå amok med å designe monstre og fiender, for motstanderne man møter virker som de er lappet sammen fra en haug forskjellige spill, uten noen overordnet plan.

Spillet er voldelig, det spruter blod overalt mens armer og ben blir kappet av og flyr veggimellom. Allikevel synes jeg det hele føles så koreografert, som en slags innøvd Ninja-ballett, at volden ikke er spesielt sjokkerende. Det føles ikke som ekte vold. Først når den frenetiske kampen er over, og Ryu står blant tyve opphugde lik og vegger dekt med blod, slår det meg hvor blodig dette egentlig er.

Lyden fortjener absolutt å bli nevnt, den er nemlig helt topp hele spillet gjennom. Musikken er drivende og atmosfærisk, og lydeffektene er upåklagelige.

Rent spillteknisk har spillet en kampmotor som få actionspill kan matche, og det er tilfredsstillende å mestre kampene, som er harde og brutale. Dessverre gjentar de mange animasjonene og henrettelsene seg skremmende fort, og kameraføringen er helt utrolig dårlig. Det er knapt en eneste kamp der man faktisk har full oversikt over hva som skjer, kameramannen er mer opptatt av å filme vegger og bakgrunner, enn fiendene som står foran Ryu.

Allikevel ligger det en teknisk svært kompetent spillmotor i bunnen her. Spillet har utvidet våpenarsenalet betraktelig fra forgjengeren, og det er nok av elementer å mestre i kampsystemet. Det er bare det at resten av spillet ikke har klart å følge med i utviklingen, og det er synd. Hardcore kampspill-fans vil nok fortsatt finne mye moro i å mestre Ryus kamp mot demonene, men for resten blir dette fort kjedelig.