Assassin's Creed: Altair's Chronicles

Altair's Chronicles er en prelude til storebroren på 360. Borte er den fæle fremtidsgreia, alt handler om Altair selv og jakten hans på en hellig talisman. Ikke noe å lage film av, med andre ord. Det spiller likevel liten rolle, for historien fortelles bra og driver spillet videre. Vår mann er på oppdrag fra den hemmelige ordenen sin som vanlig, og det dreier seg om en mektig magisk gjenstand som må ødelegges før den havner i onde hender. De er dessverre allerede på vei med de skitne fingrene sine, og Altair må reise den vanlige ruten mellom de store byene i det gamle Midtøsten for å drepe slemme korsfarere og torturere informasjon ut av nøkkelpersoner.

Alle banene foregår altså i storbyer, og de er overraskende velgjorte og stemningsfulle. Folk går rundt på gatene og sladrer hvis du for eksempel drar sverdet eller løper fra vakter. Derfor er hustakene ofte beste vei frem, og det gledet meg at det kule parkour-elementet fra storebroren er ganske godt bevart. Altair beveger seg grasiøst frem og animasjonene er kjempegodt laget. Fort går det også, så følelsen av å hoppe fra tak til tak med vakter i hælene er faktisk noe av det beste med spillet. Når du får tak i sverdet kan du begynne å slakte ned vaktene i stedet, og det er langt fra like gøy.

Alt for stor del av spillet dreier seg om å fekte med onde korsfarere, og her har pussig nok spillet alle de samme feilene som 360-versjonen. Som oftest slåss du med 2 eller flere om gangen, og da blir de andre stående stille og vente på at du skal bli ferdig med kompisen før de løfter en finger. Det finnes en del komboer du kan bruke, men det er egentlig ikke vits fordi vanlig button-mashing på èn knapp holder lenge, til langt ut i spillet. Og selv om lydbildet er bra i bymiljøene blir det slitsomt å høre på det ene gryntet vaktene er utstyrt med hver gang du slår. Likene damper vekk med en gang de er drept, og fallanimasjonene er heller klønete. Egentlig hadde spillet vært bedre uten noe slåsselement, for det er slett ikke her spillets styrke ligger.

Iblant må du skvise informasjon ut av noen i stedet for å drepe dem, eller stjele nøkler fra lommene deres. Da får man endelig brukt stylusen til noe annet enn å bla gjennom dialog, tenker du. Vel, dessverre får du to triste minispill som går ut på å treffe presspunkter på offerets rygg eller viske bort mørke og lirke ut en nøkkel. Veldig billig opplegg som virker veldig hastverkspreget. Det var til og med et sted hvor man måtte blåse opp en skattekiste med mikrofonen, Storeulv-style. Ganske pinlig.

Mellom sverdslagene møter man på masse Prince of Persia- aktige hindre, og de fungerer heller ikke så bra siden kontrollsystemet virker, fornuftig nok, designet på hustakløping og ikke korte, presise bevegelser. For eksempel sklir Altair litt etter et hopp, og da er det lett å havne ned i fortapelsen når du hopper fra den ene smale plattformen til den andre. Pigger er det vanligste hinderet, og det er ikke lett å koordinere løping og klatring rundt dem når kontrollsystemet ikke er presist nok. Og selv om spillet er i full 3D er det litt vrient å se hele dybden i bildet på en så liten skjerm, slik at det er vanskelig å se hvor man kan gå og hvor det er et gap med et piggehelvete i bånn. Kameraet minner meg om de dårligste plattformspillene på Nintendo 64, for det liker godt å gjemme alt som skjer på skjermen bak vegger og andre ting. I tillegg scroller det ikke fremover når du løper, slik at du må gjette hva som ligger foran deg hele tiden. For de synske blant oss er det sikkert ikke noe stress, men vi andre blir nødt til å dø og loade for å vite hva som skjuler seg der fremme. Det er veldig frustrerende i lengden, særlig fordi vi må lide oss gjennom litt for lange loadetider hver gang.

Grafikken er ikke så verst, men i og med at spillet prøver å ha en mer realistisk grafikk enn de fleste andre spillene på DS ser det litt grovkornet og hakkete ut. Det gjør egentlig ikke så mye, Fargene er rike og spillet flyter stabilt.

Alt i alt er jeg fornøyd med denne melkekua, selv om det ikke tilføyer noe særlig til Altairs univers. Det er fornøyelig iblant, frustrerende iblant. Og dessverre litt for repetitivt. Spillet er også unnagjort i en fei for de fleste spillere, toppen 5 timer. Det mener jeg er litt for kort siden det ikke er flere vanskelighetsgrader som forlenger holdbarheten. Men kjøp det gjerne hvis du likte originalen, styr unna hvis du har en krevende tålmodighet.