Apollo Justice: Ace Attorney

DS har virkelig vært plattformen for kreative og merkelige nyvinninger. Jeg snakker ikke bare om suspekte japanske spill som utnytter berøringsfunksjonen til sitt fulle, men også om spill som har startet sin egen sjanger. Deriblant finner vi sykehusaction på operasjonsbordet i Trauma Center og matlaging med Cooking Mama.

En av de mer eksentriske titlene som har vunnet et relativt stort publikum er advokatspillet Phoenix Wright: Ace Attorney. Internettsamfunnet gjøgler og parodierer det, noe som veldig ofte tyder på en viss suksess. Nå er oppfølgeren til Phoenix Wright oppe foran kateteret, med nytt hår og greier. Til tross for hodepryd, er det fortsatt like gøy å være forsvarsadvokat?

Historien i Ace Attorney er fortsatt engasjerende. Den er delt opp i dager, og derfra i kapitler. Hver dag tilsvarer en sak, og en ny utfordring både i felten og rettssalen. Akkurat som i det første spillet, med andre ord. Det er mye som er likt fra forrige gang. Litt i meste laget, når det er sagt. Følelsen - altså lydene, skriften, musikken og tegningene - er atter på plass. Det er rørende og deilig på samme tid, men på et eller annet punkt vil allikevel den dominerende realitet snike seg inn: dette har jeg spilt før. Men hva gjør egentlig det, når samme innpakning inneholder fersk frukt?

Den nye forsvarsadvokaten Apollo Justice trer inn i rollen som hovedperson. Apollo Justice. Man kan lure på hvorfor Capcom ikke like godt kunne valgt et navn som Lawyer Supreme eller Stellar Defense? Apollo er like intrikat på håret som Phoenix Wright fra det første spillet, og like ivrig. Apollo Justice får til og med en mindreårig følgesvenn av hunkjønn med på sine første saker, akkurat som Phoenix Wright. Jeg skal ikke avsløre for mye, men det er ikke usannsynlig at du møter sistnevnte på en litt annen plass i rettssalen... Historien er i hvert fall av høy kvalitet, og alle figurene er i seg selv verdt å oppleve. Jeg kan nevne den rocka aktoren Klavier, som under rettssaker kan utfolde seg i spontane gitar-riff, og den fargerike gangstersønnen med reveører, Wocky Kitaki.

Ved siden av historien, som er spillets sterkeste kort, finner man gåter og resonnement. Apollo Justice er tross alt en forsvarsadvokat, og man må gjøre det en forsvarsadvokat helst skal gjøre: forsvare. Finne motsetninger i vitneutsagn, presentere motstridende bevis og sette saken i et stadig nyere lys.

Rytmen går slik: først drar man rundt på diverse steder og prater med relevante pårørende og vitner. Man bruker pekepennen til å finne bevis. Denne gangen er det også litt CSI inne i bildet, da Apollo Justice kan benytte seg av teknologi som fingeravtrykkspulver og fotsporsgips. Så tar man med seg bevisene og kunnskapen sin inn i rettssalen. Og slik går dagene. Det er mye tekst og ganske lite man faktisk styrer, men personlig ble jeg revet med allikevel. Man kan kalle det en interaktiv novelle mer enn et spill, men det er en sabla god interaktiv novelle, i så fall.

Et annet nytt element, ved siden av detektivarbeidet, er armbånd og opphøyde sanser. Apollo Justice er nemlig, i likhet med min gode venn Ludvik, den heldige eier av et frekt armbånd i juksegull. Ved å berøre dette småfeminine smykket kan Apollo tvinge frem en egenskap som blant annet egner seg godt i kortspillet poker. Han kan tyde kroppsspråket til sine vitner. Dette fungerer perfekt når vitnet har et skuddsikkert vitnemål, og motstridende fakta kun viser seg i ubevisste bevegelser. Å observere sannheten, kalles det i spillet. Til tider kreves det et godt blikk og årvåkenhet for å finne disse små trekkene, men sansene dine er godt nok skjerpet allerede. Å knekke et vitnemål er nemlig ikke alltid like lett. Noen ganger har utviklerne pønsket ut en skikkelig djevelsk detalj, der det motsettende bevis ikke alltid er like opplagt, mens når det noen ganger er skikkelig opplagt, så leter du etter djevelske detaljer. Det jeg prøver å si er at når tankene først er i gang, kan du ofte tenke mye lenger enn det spillet har gjort. Prøving og feiling er en del av gameplayet.

Apollo Justice: Ace Attorney tilfører ikke serien mye nytt. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Den samme spillfølelsen er intakt, og man ender opp med en like engasjerende opplevelse som tidligere. På den annen side, så kan man allikevel ikke underkaste seg den fornemmelsen av at noen flere nyheter ikke ville skadet. Og denne bismaken er så smått litt bitter. Men, det blir lett glemt når man er opptatt med å skrike "Objection!" inn i mikrofonen og kjenner den deilige følelsen av bevisst bevissjonglering. Apollo Justice: Ace Attorney er et falmende, men like engasjerende underholdningsgrep om advokatyrket.