Enemy Territory: Quake Wars

Det er alltid en viss skepsis til stede når ett år gamle spill lanseres på nytt, for det stiller helt spesielle krav til både grafikk og spillbarhet, og få spill har kvalitet nok til å trosse et helt år med teknologisk utvikling. Om Quake Wars er et slikt spill? Både ja og nei.

Taktiske online skytespill går det mange av på dusinet, og Quake Wars føyer seg på flere måter fint inn i rekken. Lag rød mot lag blå, eller mennesker mot Strogg, kjemper innbitt om landområder og e-penis med diverse våpen og kjøretøy. Spillet legger ikke skjul på sin likhet med Battlefield-serien, spesielt 2142 med sine fremtidsvåpen og digre mechs. Samtidig er det heller aldri tvil om at det er et Quake-spill du sitter med, og etter et par timer kribler vage minner fra Quake 3: Arena i hjernebarken.

Det er også det som skiller Quake Wars fra allmuen: spillet har en enorm intensitet som merkes i alle aspekter ved spillet. Helt ned til den litt arkadeaktige styringen og overmenneskelige sprintehastigheten er dette umiskjennelig Quake presset ned i Battlefields godt inngåtte gamasjer. Spillet lykkes godt i å smelte sammen disse to titlene, og følelsen av å delta i en krig er til stede. Problemene melder seg imidlertid når nedturene fra Quake-rusen melder seg. Noen som husker Quake 4?

Første gang en av lagkameratene dine åpner den grove kjeften sin forsvinner nemlig de fleste illusjoner om realisme. Det finnes to raser; de groteske Strogg som invaderer hjemplaneten vår og det menneskelige militæret under klisjeakronymet GDF. Strogg har de dryppende onde alienstemmene som forventes av dem, men klodens stolte forsvarere er det verre med. Hver eneste kommando fremføres med en entusiasme så overdrevet at det nesten blir morsomt. De første fem minuttene hvertfall. Etter det begynner du å irritere deg grønn over "NEED A RIIIIIIDE???" hver gang du løper forbi en tanks og "hold on, I`m a MEDIIIC!!!" hver gang du dør. Det er kjipt nok med amerikanske tiåringer som hviner ukvemsord de ikke burde kunne på Live!, om ikke stemmeskuespillet i seg selv skal plage vettet av deg.

Utenom stemmene er lyden likevel ganske bra. Musikken er ikke spesielt engasjerende, og lyden fra de konvensjonelle menneskevåpnene er rimelig kjipe. Da er det noe ganske annet med det eksotiske Strogg-arsenalet. Jeg har aldri vært borti en så velgjort sci-fi-våpensamling, både lyden og selve følelsen av å sende av gårde en ladning rustne nagler eller kokende plasma er sublim. For meg utgjør dette faktisk et kjempepluss, for jeg hater ynkelige våpen i førstepersonsspill.

Som nevnt skal det uhørt god grafikk til for å duge ett år etter utgivelsen, alternativt en saftig overhaling. Og som forventet er grafikken heller begredelig. Den er ikke spesielt stygg, men det finnes heller ikke øyesnacks i noen form annet enn en glimrende synsvidde. Til og med den etter hvert obligatoriske bloom-effekten er kuttet ut for å tilpasse seg 360-maskinvare. Til gjengjeld flyter spillet nærmest uhørt plettfritt. Banedesignet er også ganske stusselig, med noen hederlige unntak. Banene er generelt veldig store og gir stor frihet, men bygningene og diverse løsøre er ikke særlig spennende.

Som en fin nyskapning finnes det en enspillerkampanje, noe som er ganske uvanlig for et ellers rendyrket onlinespill. Det legges dog ikke skjul på at den kun eksisterer for å forberede spilleren på det harde livet på Live!, og den ynkelige unnskyldingen av en historie man effektivt blir presentert for helt i starten nevnes aldri igjen. Det er i og for seg helt greit. Man oppfordres til å gjennomføre kampanjen bl.a ved at det er her alle achievementene ligger. Den er likevel mer enn en liten treningsdel, for AIen er helt godkjent og oppdragene er godt gjennomført med inspirerende delmål som å hacke hverandres nettverk, sprenge porter og frakte gjenstander. Online blir dette spennende og nyskapende, og sørger for noen intense runder krig.

Det er altså på nettet at hoveddelen av Quake Wars skal utspille seg, og det er jo ganske ambisiøst på et marked hvor Call Of Duty 4 og Halo 3 suger til seg de fleste med Live!-abonnement. Personlig er jeg litt lei av det systemet som presenteres her med våpenklasser du er fastlåst til helt til du dør og kan velge noe annet. Det er riktignok nødvendig med en bred klassebredde for å klare de ulike oppgavene, men problemet er at de fleste klassene er umulig å overleve lenge med sammenlignet med den overlegne soldatklassen.

For eksempel er kjøretøyene for effektive og for mange i antall slik at rakettkasteren blir en nødvendighet i arsenalet, og den er det bare soldatene som har. Hvis du skal være ingeniør og dermed forsøke å klare oppdragene må du prøve å kjempe deg gjennom kartet med en ussel hagle eller luftgeværet av en automatrifle. Det duger rett og slett ikke når du står ovenfor en enorm vandrende tank. Likevel er klassebredde helt nødvendig for å vinne, for klares ikke oppdragene vinner det forsvarende laget uansett.

Spillet er heller ikke særlig gunstig for de av oss med snikskytterfetisj, hastigheten blir for høy og den eneste sniperriflen er for treg å lade til at vanlige dødelige oppnår noe særlig med den. Resultatet blir at gutta med rakettkaster og stort maskingevær alltid vinner, og det går utover rettferdigheten i kampene. Den påvirkes også til en viss grad av banedesignet, for noen ganger er et holdepunkt for lett å forsvare ved f.eks å kjøre inn masse tanks, og kampen stagnerer. Dette blir likevel småplukk, for når du først har blitt oppslukt av den unike intensiteten glemmer du fort alt annet.

Jeg hadde mye moro med Quake Wars, og det er jo det viktigste i denne typen spill som ikke prøver å redde verden med originalitet eller plot. Som taktisk shooter fungerer det greit tross stagneringen, og viktigst av alt: Det føles bra. Det er ikke mye nytt i denne 360-porten, så hvis du spilte det i fjor er det ingen grunn til å kjøpe det med mindre du bare må spille på Live!. For de som gikk glipp av det kan jeg trygt anbefale det, her er det mye intens moro å hente.