Gamereactor internasjonalt Norsk / Dansk / Svenska / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook
ANMELDELSE

ALONE IN THE DARK

Skrekk og gru i Central Park. Helvetes porter har åpnet i New York, og det er opp til Edward Carnby å drive demonene vekk, finne ut av sin egen identitet, og redde dama i samme slengen. Jon Cato har våget seg ut i mørket med lommelykt.


Når man har anmeldt spill i mange år, er det visse faresignaler man blir oppmerksom på. Ett av disse er når en utgiver nekter å sende deg spillet sitt før lanseringsdatoen. Når de gladelig prater om hvor bra spillet skal bli, hvor storslått det hele er og hvilken fantastisk spillopplevelse jeg har i vente i månedsvis før spillet kommer, men når det endelig nærmer seg lansering blir utgiveren plutselig stum som en østers. Faresignal 1.

Et annet velkjent faresignal er at ikke en eneste omtale av spillet dukker opp på sider som Gamerankings og Metacritic før spillet lanseres. Idet jeg skriver dette er det litt over et døgn til spillet kommer, og absolutt ingen medier har anmeldt det ennå. Det ringer umiddelbart en bjelle akkompagnert av en mekanisk kvinnestemme som gjentar "Kalkunalarm! Kalkunalarm!" oppe i hodet mitt.

Og det skulle for det meste vise seg å stemme. Alone in the Dark er det femte spillet i Ataris skrekkserie, serien som allerede i 1992 introduserte sjangeren survival horror, og var kongen av skrekk helt til Resident Evil dukket opp. Siden da har Atari gjort sitt beste for å kjøre spillserien så langt ned i grøfta som det er mulig å komme. Og dette er det beste forsøket hittil.

Som Edward Carnby våkner du opp i et rom med slemme kultister/gangstere som virker veldig interessert i noen medaljonger. Det viser seg fort at en okkult seremoni har blitt utført, og resultatet er at noen voldsomme mørke krefter har inntatt New York. Hele Central Park er avsperret av en ravine, og som Edward Carnby er det opp til deg å reise gjennom parken på jakt etter kultistene.

En standard setting i et substandard spill. Allerede fra starten av lurer du på hva utvikleren egentlig har tenkt på, idet spillets første minutter blir brukt til å trykke på en knapp for å blunke. Idéen bak er nok god: innlevelse og skape et bånd til hovedpersonen, men det føles fort meningsløst.

Og det blir ikke bedre når du endelig får kontroll over Edward. Spillet lar deg velge selv om du vil spille med førstepersons synsvinkel eller tradisjonelt tredjeperson med kameravinkler som i Resident Evil. Allerede her virker det som om utviklerne har hatt beslutningsvegring, og i stedet for lage et solid siktesystem i førsteperson, eller gjennomtenkte kameravinkler i tredjeperson, har de endt opp med et elendig system for begge to. Spillet klarer ikke helt å bestemme seg for hvordan det vil bli spilt.

Den første timen går med på å bevege den trege Edward gjennom et digert bygg. Edward går som en full snegle, glir langs vegger i beste Resident Evil-stil, og snur seg like raskt som en skilpadde. Kontrollene er seige og lite responsive, og det føles rett og slett som å vasse i sirup til tider.

Etter hvert dukker flere personer opp som skal hjelpe Edward, og vi blir vitne til noen forferdelige dialogscener. Manuset er direkte pinlig, spesielt siden noen tydeligvis har vært veldig opptatt av at dette skal være et kult voksenspill, for her skal man bruke ordet "Fuck" i tide og utide. Ikke noe galt med banning, bortsett fra at det føles utrolig påtatt i denne spilldialogen. Det hjelper heller ikke at figurene beveger seg stivt og unaturlig, og at de forvirrede kameravinklene ofte ødelegger ethvert forsøk på å skape et engasjerende drama.

Når man endelig får rømt fra det digre huset i første kapittel, ender man opp i en bil som er omtrent like kontrollerbar som en murstein smurt inn med såpe. Det føles som den veier like mye som isopor idet man dulter fra vegg til vegg i et parkeringshus, og etter hvert ute på gata i New York. En heseblesende biljakt senere, og man er på plass i Central Park.

Det er nå spillet for alvor skal starte, men dessverre gjør det aldri det. Det er nemlig fortsatt like upolert og klønete, med enda mer pinlig dialog. Carnby får med seg en dame (som selvsagt blir kidnappet ganske raskt) på jakt etter kultistene i parken.

Det er tydelig at ambisjonsnivået har vært altfor høyt med Alone in the Dark, for spillet er fullt av gode idéer som nesten alltid er dårlig implementert. Alle gjenstander man plukker opp ender opp i lommer inne i jakken, noe som ser fancy ut på skjermen, men det er dessverre tungvint å finne frem. Verre blir det når man bærer på for mye, og finner en ny gjenstand. Man har nemlig ikke peiling på hva denne nye gjenstanden er, uten at man går inn i jakken, kaster fra seg en gammel gjenstand, og plukker opp den nye.

Kampsystemet er en annen ambisiøs idé. Tanken er at man for eksempel kan kombinere lighter og sprayboks for å lage en flammekaster, eller skyte flasker med tennvæske for å lage eksplosjoner, og dette fungerer tidvis bra. Spillet belønner deg faktisk til tider for å være kreativ når du slåss mot monstre. Det er bare det at når man hele tiden kjemper like mye mot sirupskontrollene, synsvinklene og det knøvlete systemet for å velge gjenstander, forsvinner det meste av moroa fra kampene.

Et hovedfokus i spillmotoren til Alone in the Dark er fysikk. Gjenstander kan flyttes på, man kan dra med seg lik og brenne de på bålet, og mange av gåtene som skal løses er fysikkbasert. Som å plukke en elektrisk ledning ut av et vann med en pinne. Eller dra en elektrisk ledning bort til et gjerde for å gi strømsjokk til noen skumle fugler. Eller skyte en ledning så strømkabelen ramler ned. Det er i det hele tatt en usunn interesse for strøm og kabler i spillet. Enkelte av disse gåtene er faktisk ganske tilfredsstillende å løse, mens andre er mer en demonstrasjon på kaosfysikk enn Newtons lover.

Eden Studios forsøker også å gjøre noe nytt med grunnleggende historiefortelling i spill. Det betyr at hvis man står fast i en del av spillet kan man ganske enkelt hoppe videre til neste del. Resultatet er, for min del i hvert fall, at det føles som om man har jukset. Jeg får absolutt ingen tilfredsstillelse av å kaste inn håndkleet og innrømme at jeg suger i en bosskamp, og "jukser" meg forbi kampen ved å velge neste kapittel fra menyen, det føles snarere som et personlig nederlag.

Tanken bak har vistnok vært at veldig få spillere fullfører spillene de lager, og Eden Studios vil gjøre det lettere for spillerne å få se hele spillet. Men jeg tror grunntanken som Eden Studios har oversett her er at spillere gjerne spiller gjennom et helt spill hvis det er bra. Spill som Alone in the Dark, derimot, er det veldig fristende å spole seg gjennom.

En annen funksjon som de derimot fortjener applaus for, er oppsummeringen man får når man laster inn et spill man har lagret. Dette er laget som i amerikanske TV-serier, du vet det klippet du får se før episoden begynner ("Previously on Lost..:") med en kjapp oppsummering av handlingen så langt. Absolutt noe som flere spill burde implementere.

Grafikken og lyden i spillet er dessverre ingenting å skryte av. Det ser ikke ut som et nestegenerasjonsspill, grafikken er for det meste livløs og for lite detaljert, lydeffektene er helt standard, og musikken gjør sitt beste for å gjøre spillopplevelsen skummel, uten å lykkes.

Alone in the Dark er nemlig aldri skummelt. Det er et klønete actioneventyr som er mer ufrivillig komisk enn skummelt. Det føles urettferdig når man i flere deler av spillet er nødt til å dø for å skjønne hva man skal gjøre for å komme videre. Men mest av alt føles det upolert og halvferdig. Det er et spill med mange gode idéer som ikke fungerer i praksis, og det skumleste med hele tittelen er at markedsføringen bak spillet er så massiv at det sikkert kommer til å selge i bøtter og spann.

Alone in the DarkAlone in the DarkAlone in the DarkAlone in the Dark
03 Gamereactor Norge
3 / 10
+
Oppsummeringen når du laster inn et lagret spill
-
Klønete styring, tregt, føles gammeldags, elendig skuespill, frustrerende spilmekanikk.

Medlemsanmeldelser

  • ralyhus
    I det her spillet går man rundt i mørke steder og dreper zombier og aliens. Spillet er egentlig ganske bra men styringen kan være litt problematisk,... 6/10
  • sleepy hollow
    Jaja, så var det altså at jeg gikk på butikken og så etter et nytt spill. Der fant jeg uheldigvis dette spillet; Alone in the Dark. Jeg tenkte... 2/10
  • lokes
    Da Jon Cato høvlet over spillet som en grim og ondskapsfull plenklipper tenkte jeg som så at jeg måtte se selv hva dette var for noe. Så jeg hentet... 3/10
BETA +