Wario Land: The Shake Dimension

Det finnes spillere i dag som aldri har spilt et todimensjonalt plattformspill. Utenkelig for en gamling som meg som vokste opp sammen med sjangeren og har fulgt utviklingen helt siden Donkey Kong i arkadehallene. Todimensjonale plattformspill ble dessverre marginalisert og skviset da 3D-grafikken kom, og alle skulle leke seg i tre dimensjoner. Og dermed ble det nesten helt slutt på de disse spillene som krevde presisjon, kløkt og lynraske reaksjoner på en helt annen måte enn de tredimensjonale spillene.

Men noen forsøker å holde liv i sjangeren. Som Nintendo, og takk og pris for det. På mange måter byr Wario Land: The Shake Dimension på det aller beste som todimensjonale plattformspill har å tilby. Grafikken er håndtegnet, og har tonnevis av sjarm og karakter. Det er fargerikt og lekkert fra start til slutt, som å se på en tegnefilm rett og slett.

I hovedrollen finner vi Marios onde alter ego, Wario, og som vanlig er han på jakt etter penger. Historien handler om en eller annen kidnappet prinsesse og små feer som skal reddes, men det er egentlig bare en ramme som du ikke trenger å tenke på i det hele tatt. Wario Land handler om å utforske forskjellige nivåer der det skjuler seg tre skatter, en rekke oppdrag og en fe å redde. De tre skattene ligger i kister som av og til krever litt kløkt å finne frem til. De tre oppdragene går ut på å hoppe på hodet på tre fiender på rad, eller finne et visst antall gullmynter, eller liknende, og gir deg et påskudd til å utforske brettet nøyere. Når du har funnet feen på brettet settes det i gang en klokke og du må rase mot inngangen så fort som mulig for å fullføre brettet.

Denne oppbyggingen gjør at brettene ofte må besøkes flere ganger, slik at alle hemmeligheter og oppdrag kan finnes og utføres. Det er fullt mulig å bare rase gjennom brettene for å finne feen og komme seg ut. Men da får du lite spenn, og dermed ikke muligheten til å kjøpe nye kart som åpner nye områder for deg. Så det lønner seg å bruke litt tid på hvert brett.

Kontrollen er i utgangspunktet enkel og stram, som den skal være i et plattformspill. En knapp for å løpe frem og bølle, en annen for å hoppe. Og noen små triks innimellom. I tillegg bruker den bevegelsessensoren i Wiimoten. Det betyr at du kan plukke opp fiender og filleriste dem med håndkontrolleren, eller slå i bakken ved å bevege kontrolleren fort ned. Dette fungerer ganske greit, og gjør spillet morsommere enn om man bare skulle trykket på knapper for å gjøre dette. Det er derimot ikke like moro å sikte med kontrolleren når man skal kaste fiender, her blir det for upresist igjen. Balansegangen med hvordan man skal bruke funksjonene til Wii-kontrolleren er vanskelig å finne ut av, men alt i alt klarer Wario Land seg ganske bra, og kontrollen irriterer sjelden.

Wario Land: The Shake Dimension et morsomt plattformspill, men det er likevel en del elementer som trekker ned fra toppkarakteren. Som plattformspill er det langt fra så sofistikert som Nintendo kan innen sjangeren. Har du spilt mange slike spill er det sjelden Wario Land er spesielt utfordrende. Med sofistikerte plattformspill som Braid friskt i minne, føles rett og slett Wario Land litt for enkelt til tider.

Til tross for at jeg stort sett hele tiden koser meg med den feite bølla som knuser og hopper og rister løs, sliter jeg litt med å engasjere meg i spillet. Med unntak av de nye Wiimote-funksjonene er dette spillmessig nesten identisk med Wario Land-spillene på Game Boy og Game Boy Advance, og det føles nesten som spillet like godt kunne kommet ut på GBA som på Wii.

Men dette er kanskje litt surmaget fra min side. For sannheten er at Wario Land: The Shake Dimension er et morsomt plattformspill og et artig gjensyn med en artig spillkarakter. Absolutt en god investering for alle som vil ha et nostalgisk gjensyn med todimensjonale plattformspill, eller for de av dere som er så unge at dere aldri har vært borti sjangeren før.