Fable 2

Se vår videoanmeldelse av spillet her.

Når spillutvikleren Peter Molyneux snakker om spill han lager, går det ofte over stokk og stein. Ambisjonsnivået er høyt, og praten sitter løst, og resultatet er at spillpressen rapporterer om et spill som er så avansert og så hinsides alt annet på markedet at vi omtrent kan gi opp våre vanlige liv og bare leve i spillet til vi blir gamle og dør. Slik var stemningen da Molyneux snakket om det første Fable, og det skulle vise seg å få småkatastrofale etterdønninger da spillet ikke akkurat endte opp som Jesus Kristi tilbakekomst, men heller et ganske fornøyelig actioneventyr. Spillere over hele verden forventet seg noe helt usannsynlig episk stort, og ble skuffet.

I ettertid skulle det vise seg at Fable har tålt tidens tann ganske vel, mange har gode minner fra spillet, og det gjorde veldig mye riktig. Og det meste som det ikke gjorde riktig har blitt rettet opp i Fable 2, som går veldig tett i fotsporene til eneren.

Som i forgjengeren starter du spillet som en ung helt, du kan selv velge om du vil være gutt eller jente. Du er fattig og bor med din søster i en stor by. En magisk lirekasse gjør at dere får et ønske oppfylt, noe som skal vise seg å bli fatalt. Søsteren din blir drept, du blir hardt skadet, og ti år senere er du voksen, eventyrlysten og sugen på hevn over den onde adelsmannen som tok livet av søstra di.

Historien vinner neppe noen nobelpris i litteratur, men er fortalt på en engasjerende måte, godt hjulpet av skuespillerne. Allerede fra første ord som blir sagt viser spillet en av sine sterkeste sider. Det har nemlig personlighet. Stemmen har britisk aksent, tykke dialekter gjerne, og oser av humor, fortellerglede og engasjement. Grafikken er likeså, figurene i spillet kan ikke kalles direkte pene, men de har sjarm og utstråling i bevegelsene og dialogene sine. Det finnes altfor mange eksempler på spill som satser på den gyldne middelveien, der alle prater med trygg nøytral dialekt, der alle figurene ser pene ut etter normale skjønnhetsidealer, der alt er trygt og godt for å appelere til flest mulig.

Fable 2 er ikke slik, det er som han sarkastiske gutten som sitter bakerst i hjørnet i klasserommet. Han med de rare klærne og det uflidde håret som er litt smartere enn de andre i klassen, og som kommer med upassende kommentarer i tide og utide. Fable 2 er et spill som tør å være seg selv, på godt og vondt.

Spillet hovedhandling går ut på at du skal jakte etter den onde Lord Lucien som drepte søsteren din, en omfattende reise over hele kongeriket der du etter hvert får med deg flere som er ute etter slemmingen. Dette foregår som et slags actionspill, der du styrer helten over digre områder, banker opp banditter og monstre ved hjelp av sverd, skytevåpen og magi, og utvikler ferdighetene dine som du selv vil. Det er tre grener å spesialesere seg i: styrke og slagvåpen, smidighet og skytevåpen, samt magi, og ferdighetspoengene man får av å bekjempe monstre er relatert til hvordan man bekjemper de.

Kampene er et av elementene som har blitt sterkt forbedret fra det første spillet, det er nemlig forenklet slik at knappene blir både mer underholdende, og litt lettere. Den blå knappen bruker slagvåpenet, hold inne for å blokke, trykk raskt for å slå, den gule fyrer av skytevåpenet, og den røde bruker magi. Det er ingen avanserte slagkomboer med knappekomboer som skal pugges, men det kommer mer dybde i systemet etter hvert som man blir mer erfaren. Spillet hjelper deg å sikte på fiendene, slik at man som regel slipper å stå og slå ut i tomme lufta eller skyte på skyene. Det kunne fort bli for enkelt, og mange vil nok mene at kampene kanskje er litt for lette i forhold til forgjengeren, men jeg synes Lionhead har funnet en fin balanse. Det flyter fint i kampene, de ser spektakulære ut, og er sjelden kjedelige.

Spillet er nemlig sjeldent kjedelig. Det er alltid noe å gjøre, finne ut av eller å utforske. Og selv om det i starten kan bli nesten for mye informasjon på en gang og man ikke helt vet hva man bør gjøre, er det egentlig bare å gå i en retning og prøve seg frem. Fable 2 er nemlig et spill som lar deg leke deg frem til hvordan du har lyst til å spille det, uten å straffe deg.

Grafikkmessig er Fable 2 fabelaktig, det har fargerike lyse områder som ser ut som de er hentet rett fra fantasifulle eventyr. Musikk og lyd er tilsvarende imponerende, lydeffektene er hardtslående og direkte, og musikken skaper god stemning. Sammen med de gode stemmeskuespillerne byr Fable 2 på en veldig god atmosfære.

Et element som har blitt forbedret fra forgjengeren er det sosiale aspektet ved spillet. Etter hvert som du reiser rundt og hjelper (eller plager) innbyggerne i kongeriket Albion, får du et rykte og folk frykter deg eller blir glad i deg. Det er en egen glede å se innbyggerne klappe for deg når du kommer inn i en by, eller følge etter deg fordi du er helten deres. Man kan også kommunisere med innbyggerne ved å rape, prompe, danse, posere og så videre. Man kan få kjæreste og gifte seg, få barn sammen og kjøpe eiendommer som man kan bo i eller leie ut. Mulighetene for å leke seg ved siden av hovedhistorien er mange.

En simpel ting som å tjene penger er et fint eksempel på hvordan Fable 2 gir deg valgfrihet til å leke som du selv vil. Du kan utmerket godt leve av å selge skattene du finner, men hvis du vil kan du tjene masse mer på andre måter. Du kan kjøpe eiendommer som du leier ut for å få en fast inntekt. Du kan følge med på hvilke gjenstander som er ettertraktet i de forskjellige byene, og kjøpe billig i en by med overflod, reise til nabobyen, og selge med overskudd der. Du kan også jobbe som smed, vedhugger, bartender og annet for å tjene raske penger via små minispill. Og du kan selvsagt gamble på den lokale pubben. Mange valg, og det fine er at du velger akkurat hva du selv har lyst til å prøve.

I tillegg til dette er det nok av sideoppdrag og andre distraksjoner. Områdene man beveger seg i er fulle av hemmeligheter, som man kan finne, godt hjulpet av sin nye assistent.

Molyneux og Lionhead har nemlig gjort et stort poeng ut av at man har med seg en trofast følgesvenn i Fable 2, nemlig en hund. Og denne er ikke bare til pynt og bryderi som i Nintendogs, den er en aktiv krabat som hjelper deg i kamper og med å finne skatter. Hunden har nemlig en nese som kan lokalisere nedgravde skatter eller skjulte skattekister, og idet man vandrer over digre områder stikker den rett som det er av og viser deg hvor du bør grave eller lete for å finne skjulte hemmeligheter. Hunden er i bunn og grunn bare en avansert versjon av feen som alltid følger Link i Zelda-spillene, men den har sjarm og utstråling, selv om den til tider har en noe pussig kunstig intelligens som gjør at den kan henge seg fast i trær og gjenstander.

I tillegg til skattekister og nedgravde gjenstander er områdene fylt med andre småoppdrag, demondører som kan forseres og nok småplukk til å gjøre spillet ganske så omfattende for de som elsker å finne alt på hvert eneste brett.

Fable 2 er nemlig ganske omfattende og åpent, men ikke så mye at man mister oversikten. Spillet virker som det foregår i en helt åpen verden, men er egentlig delt inn i flere soner som man raskt kan reise mellom, og dette er noe som er litt forvirrende. Jeg får ikke helt følelsen av å være i en svær sammenhengende verden, men mer at jeg hopper mellom forskjellige nivåer som egentlig ikke har så mye med hverandre å gjøre. Noen av kartene er også ganske låst og begrenset til den stien man skal gå, slik at man bare blir løpende en fastsatt rute fra A til B.

For skal man være kritisk er det mye man kan sette spørsmålstegn ved i Fable 2. Spillet fungerer som et svært omfattende sosialt actionrollespill fordi det opererer på sine helt særegne premisser og har bygd opp verdenen etter sine egne spesifikke regler. Disse har ikke alltid rot i vår egen virkelighet, men gjør at spillet fungerer kjempebra så lenge du godtar disse premissene. Det skiller seg ganske mye fra andre spill i sjangeren, og der kommer vi tilbake til det som gjør det så særegent, nemlig personligheten.

Sammen med valgfriheten er nemlig dette spillets største styrke. Man får ofte høre om spill som gir deg full frihet til å velge din egen vei gjennom spillet, og hvordan dine handlinger skal påvirke omgivelsene, men det stemmer sjeldent med virkeligheten. Alt som skjer er at man får noen andre svar fra folk man snakker om, og gir avkall på penger hvis man vil være snill. Fable 2 følger en hovedhistorie som alle andre spill, men man får mye mer inntrykk av at ens egne handlinger påvirker omgivelsene, spesielt siden man møter igjen folk man har snakket med tidligere, og holdningene deres baserer seg på hvordan man har oppført seg mot dem før. Samtidig blir utseendet til helten og hunden hans forandret basert på hans handlinger.

Fable 2 er et spill som oser av personlighet og spilleglede med en varm eventyrverden full av farger, liv, humor og glede. Det svinger fra barnslig prompehumor til sorgfulle begravelser uten å noen gang miste den røde tråden som holder det hele sammen, nemlig din egen historie om den tause helten som påvirker omgivelsene med sine handlinger.