Far Cry 2

Det er hett i Afrika. Hjertet slår fort, fingeren lengter etter avtrekkeren, men jeg kan ikke skyte ennå. For jeg har ingen oversikt på grunn av alt dette bladverket. Og solen, den forbaskede solen. Den blender meg. Det handler om posisjon, jeg må i bedre posisjon! Da skal de få! Da skal de få alle sammen!

Slik har følelsene mine danset i flere dager mens jeg har spilt Far Cry 2, et sted mellom angst og actionfylt forløsning. Ubisofts storsatsing er endelig her, til stor begeistring for fansen. Det første Far Cry-spillet var med på å flytte grensene for grafisk realisme og kunstig intelligens. Mye har skjedd siden 2004, men Far Cry 2 befinner seg stort sett i det tekniske toppsjiktet nå også. Heldigvis.

Spillets handling finner sted i en krigsherjet stat i sentral-Afrika, og du velger en av ni forskjellige karakterer som spillets hovedperson. Ditt oppdrag er "enkelt"; du skal drepe "Sjakalen", mannen som har armert de paramilitære gruppene i landet. Og bare så det er sagt, dette er ikke noen solskinnshistorie. Historien i Far Cry 2 lener seg på Joseph Conrads klassiker "Hearts of Darkness", en fortelling som også Francis Ford Coppolas Apocalypse nå er basert på. Et perfekt utgangspunkt for et actionspill av den mørkere sorten der frihet er det viktigste.

Taxituren fra flyplassen i starten av spillet gir deg raskt innblikk i at dette ikke blir så enkelt som først antatt. Landet er i ferd med å kollapse inn i full borgerkrig. Som en ensom svale glir du lenger inn i landets hjerte, mens alle med et snev av fornuft har forlatt det. På toppen av det hele har du pådratt deg malaria.

Spillet ser vakkert ut, og safarituren fra flyplassen er den perfekte stemningssetter. Men den første nedturen kommer like tidlig. Det første møtet med Sjakalen, som skjer før du i det hele tatt tar kontroll over karakteren, gir intrykk av at Ubisoft har vært noe slepphendte med skuespillerne. For replikkene som skal presentere Sjakalen som et sinnsykt geni, leveres skuffende flatt.

Til tross for labert skuespill sitter stemningen i Far Cry 2 som et skudd. Ubisoft har laget sandkassespill av Far Cry 2, og du bestemmer selv i hvilket tempo du vil utforske Sjakalens blodspor. Det er forbausende virkningsfylt med denne åpenheten, og stemningen blir ikke mindre klaustrofobisk av den grunn. Heller tvert imot. Jeg brukte de første par timene på å snike meg rundt og bli skutt etter. Rett og slett på å skjønne meg på dette krigsherjede landets logikk.

Regel nummer en i Far Cry 2 er at du ikke får noe gratis. Valutaen er "bloddiamanter", ettersom sedlene i landet er like lite verdt som papiret de er trykket på. Jeg må til og med ta oppdrag for å få lov til å kjøpe våpen av våpenhandleren. Til gjengjeld så er våpen og ammunisjon man har kjøpt alltid tilgjengelig i topp kvalitet, så sånn sett er våpenhandleren rettferdig nok.

Regel nummer to er at du må sørge for å besøke de trygge basene jevnlig for å lagre spillet, ellers risikerer du å dø fra mange små oppdagelser. Jeg har forstått det slik at på PC så kan man ta "quicksave" i alle situasjoner, men på Xbox 360 der jeg har tilbragt min spilletid, er lagringspunktene begrenset til noen viktige steder. Ulempen er som nevnt at du kan miste mange oppdagelser, men fordelen med denne begrensningen er at angsten for å dø får boltre seg fritt. Jeg valgte i hvert fall en forsiktigere spillestil som følge av dette.

Regel nummer tre er rett og slett: pass på kompisene dine! Innledningsvis velger du å være en av ni karakterer. De andre åtte, pluss noen til, befinner seg forskjellige steder i landet, og dersom du redder noen av dem fra en ublid skjebne så får du dem som "kompiser". Ikke slike man deler en pils med mens man ser på fotballkamp, men kompiser som tar en kule for deg. Kompiser som kan trekke deg ut av brennende bilvrak. Kompisene dør faktisk dersom de går overende i tjeneste, så det lønner seg gjerne å ta en kule for dem også.

Kompiser kommer også med alternative måter å løse oppdrag på. Som regel løsninger der livene deres står på spill. Selv om du for det meste opererer på egen hånd i jakten på Sjakalen har du noen ess i ermet som gjør deg vanskelig å stoppe dersom du forvalter kompisene dine på en skikkelig måte.

Men alle gameplayelementer er ikke vellykket i Far Cry 2. Spillet legger seg på en realistisk linje når du skal styre helten rundt, men bare på enkelte måter. Skuddvekslinger blir gjerne keitete når du beveger deg stivt gjennom jungelen med realistisk hurtighet samtidig som du ikke har realistisk mulighet til å søke dekning. Og du kan heller ikke klatre over en liten hindring dersom du ikke klarer å hoppe over. Det føles rart når du ikke klarer å komme deg opp på et tak som rekker deg til brystet. Her har Ubisoft forsøkt å balansere mellom det realistiske og det kommersielle uten å lykkes helt.

Actionscenene i Far Cry 2 er best når de er trege og du har oversikt over slagmarken. Nærkamp i jungelen går lett over stokk og stein. Her er den kunstige intelligensen dessverre litt ubalansert. På dagtid treffer fiendene deg selv om du ikke kan se dem. Dersom det er om natten ser nesten ingen deg, mens du har god tid til å plukke ned fiender som oppfører seg både uintelligent og aggressivt. Jeg savner litt mer balansert intelligens.

Et annet savn er rett og slett sivile. Det finnes knapt sivile i spillet, og det gjorde at den opprinnelige angsten jeg hadde for å skyte, ble erstattet av "skyt på alt som beveger seg". Forutenom dyrelivet så finnes det knapt et ubevæpnet menneske. Altså, samtlige NPC'er svinger en AK-47 med intensjoner om å drepe. Det er selvsagt mulig å forsvare dette gitt spillets rammeverk, men som sagt forhindrer det spenningen som forvirring rundt "riktige" og "gale" mål gir.

I tillegg til disse manglene kan oppdragene bli veldig monotone - det handler stort sett om å reise til et område og skyte eller sprenge målet. Det er ikke så forferdelig i seg selv, men ettersom det finnes vaktposter langs veiene som gjør sitt beste for å drepe deg for hver 500 meter du reiser, så kan det bli trettende med all denne reisingen. Særlig siden en vaktpost "respawner" like etter at du har forlatt den, og du må kjempe deg tilbake den samme veien som du skjøt deg frem like før.

Det finnes en buss du kan ta mellom gitte busstasjoner som gjør at du slipper å kjempe deg gjennom alle vaktposter, men logikken bak er vanskelig å svelge. Hvorfor blir ikke bussen endevendt ved vaktpostene når det ikke finnes sivile igjen i landet?

Du er herved advart mot noen gameplayelementer som kan fungere avskrekkende, men for meg var de ikke spillveltende plagsomme. Stemningen; den trykkende følelsen av å være i et fremmed og krigsherjet land, går inn i deg. Og etterhvert som timene renner avgårde føler du deg faktisk som en krigsveteran. Du kjenner terrenget, og hvor fienden pleier å bevege seg. Når du får oppdrag vet du hvilke type våpen du bør ta med for å få jobben gjort.

Far Cry 2 er et spill du kan tilbringe mye tid med dersom du aksepterer premissene. Det er ikke et høyoktan actionspill. Det for langt mellom de intense kampene, og både bevegelser og effekter er litt for underdrevet til at det skal karakteriseres som det. Men det er et FPS actionspill med snikelementer, og sterke innslag av realisme. For gruppen som liker rene actionspill, så er ikke Far Cry 2 en innertier, det har altfor mange hastighetsperrer til det. Men for de som liker å dvele litt mer ved naturen, som liker følelsen av å løpe til fjells med snikskytterriflen på skulderen, er dette spillet en sikker investering. Far Cry 2 er rett og slett vakkert og stygt på samme tid.