Call of Duty: World at War

Det har måttet tåle mye pepper, utviklerstudioet Treyarch. Både fra fans, presse, og til og med litt fra kollegaene i Infinity Ward. De to utviklerlagene har stått for omtrent annenhver versjon av Call of Duty, og der geniene i Infinity Ward alltid har utviklet - ikke bare serien, men hele actionsjangeren - har gutta i Treyarch bare fulgt oppskriften. Og det gjør de igjen...

Call of Duty 4: Modern Warfare er et helt fabelaktig actionspill, og det føltes friskt at Infinity Ward tok oss med til en ny og mer morderne konflikt. Resultatet ble ett av årets beste actionspill i 2007. Nå leser vi 2008, og veien går tilbake til andre verdenskrig. Treyarch har tatt det briljante Modern Warfare, plukket det fra hverandre, og satt det sammen igjen. Og, joda, det virker dette her, selv om kopien er svært blek i forhold til originalen.

Idet World at War begynner er jeg tatt til fange av japanere på en stillehavsøy. En time senere holder jeg på å besvime av kjedsomhet. Jeg skyter med en M1 Garand og en Thompson, jeg har vært med på en stillehavsvariant av landgangen i Normandie, og fyren ved siden av meg i båten reiste seg opp og fikk en kule i hode. Blir det mer generisk nå, kommer jeg til å få akutt blodpropp, tenker jeg i mitt stille sinn.

I stedet for storslagen og dramatisk musikk med en perfekt timing og dynamikk - som serien er kjent for - har Treyarch slengt på dårlig progrock med dobbeltpedal og fuzzgitarer. Jeg sitter og måper mens jeg lurer på hvordan det kunne gå så galt, og tenker ut fine formuleringer for hvordan jeg best kan slakte hele dette makkverket.

Og sånn fortsetter det. Helt til jeg inntar den russiske kampanjen. Jeg ligger i en sprengt fontene, halvveis gjemt av opprevne likrester. Nazisoldater går gjennom gatene og skyter alt som beveger seg, unntatt ravnen som spiser hjernen ut av det åpne kraniet til komraden siden av meg. Men de ser ikke meg. Når de har passert, begynner spillets høydepunkt. En hektisk snikskytterkampanje kraftig inspirert av filmen Enemy at the Gates. Fra å være en generisk suppe, blir dette noe av det feteste jeg har spilt fra annen verdenskrig. Dette partiet lukter det toppkarakter av, og står i skarp kontrast til innledningen.

World at War er dermed en høyst ustabil spillopplevelse. På sitt beste fortjener dette nesten toppkarakter. Problemet er at flere timer av spillet også fortjener en karakter langt under middels. Når jeg senere reiser tilbake til Stillehavet, og fortsetter å løpe rundt i jordhuler mens jeg forkuller små japanere med flammekasteren min, begynner jeg å se på klokka, på hva som skjer på utsiden av vinduet, snakke med Jon Cato og gjøre alt annet. Dette er kjedelig og uinspirerende. Helt til jeg skal innta Berlin. Nå er det like før hodet mitt eksploderer. Så fett er det. Bygninger over hele Berlin raser sammen idet over to millioner sovjetiske soldater knuser de 85.000 tyskerne som forgjeves forsøker å bite seg fast.

Ett av spillets sterkeste kort er at du kan spille gjennom hele kampanjen med tre kompiser. Jepp, fire spillere kan samarbeide seg gjennom både stillehavskampanjen og den russiske invasjonen i Berlin. Og det redder egentlig en solid karakter for World at War. For sammen med tre kompiser på slagmarken er jeg villig til å overse både partier med dårlig banedesign og generisk skytesuppe.

Etter du har spilt deg gjennom kampanjen, får du tilgang til Nacht der Untoten-modusen, hvor udøde nazi-zombier kommer løpende mot deg, og du bare må prøve å overleve så lenge som mulig. Ikke ulikt Horde-modusen i Gears of War 2 faktisk. Det føles ganske malplassert med nazi-zombier, men jeg kan likevel ikke legge skjul på at jeg syns zombier er gøy, uansett. Flerspillerdelen for øvrig er stadig solid, men er egentlig ikke noe kjøpsargument. Det spilles nøyaktig som Modern Warfare, bare med hakket døvere baner og det hele er så klart tilpasset tidsalderen.

Vi har sett mange signaler på at World at War ikke kom til å bli like bra som forgjengeren. For det første er ikke Treyarch i nærheten av Infinity Wards briljans, og for det andre rapporterte en samlet spillpresse om et middels skytespill etter testspillingen på spillmessen i Leipzig. Det jeg imidlertid ikke så komme var at World at War leverer noen av de feteste opplevelsene jeg har hatt fra andre verdenskrigsspill. Og disse var det verdt å lide seg gjennom stillehavskampanjen for.