Shaun White Snowboarding

Da Skate kom i fjor revolusjonerte den en stagnert sjanger. Urealistiske knappekomboer og jackass-humor ble byttet ut med beinhard realisme og ekte kredibilitet, og ble omfavnet av en enorm mengde skatefans. Nå vil Ubisoft ha en del av kaka, og bruker navnet, fjeset og stemmen til verdens mest kjente fjølrytter i et snowboardspill som ikke helt vet hva det vil.

Det er ihvertfall ingen revolusjon som møter meg når jeg møtes av det moderne konseptet "minst mulig menyer", foruten det aller viktigste hvor jeg lager meg en fyr og kler ham opp. Presentasjonen er forutsigbart minimalistisk, med stilige ikoner på en snøhvit bakgrunn. Etter det blir man slengt ut i løypa, og man kjenner fort at fokuset ligger på frihet og utforskning.

Jeg må innrømme at førsteinntrykket jeg fikk var veldig bra, der jeg sto midt i en uendelighet av snø og føyke, med brettet under armen og en klassiker fra Faithless som jeg hadde glemt på mp3spilleren. Smilet bredte seg raskt, og det forsvant slett ikke der jeg suste nedover og trikset meg halvt ihjel. Og like før jeg skulle ta sats på det siste hoppet, kommer en mellomsekvens hvor du tryner hardt og får oppmerksomheten til herr White selv.

Slik blir du introdusert for målet med spillet, som er å samle mynter for Shaun på de fire forskjellige løypene som fins for å tjene nye triks og spesialevner. Personlig syns jeg det blir litt tamt når alle de inkluderte stedene er tilgjengelige fra starten av, og hvertfall når Park City og fiktive Europa, Alaska og Japan er såpass like. Korte er de også, i et spill som legger så mye fokus på sløy snowboardmentalitet hadde det passet mye bedre med de eviglange paradisbakkene i SSX 3, men fra helikopteret slipper deg av på den vindblåste toppen til du er nede og må loade deg til toppen igjen går det mindre tid enn jeg bruker ned Ormen Lange på Kongsberg. Riktignok finnes markør-funksjonen her som i Skate, men jeg savner virkelig følelsen av å cruise uforstyrret så lenge jeg vil uten å bekymre meg om at turen snart er slutt. Faktisk kjenner jeg igjen den følelsen der veldig godt, når du kommer rundt nest siste sving og du bare gruer deg den kalde, kjipe heisturen opp. Akkurat sånn er det i Shaun White også, hele flyten i kjøringen blir avbrutt av konstante turer til toppen igjen, og det er veldig synd.

Shaun White har nemlig masse potensiale. Bakken ser skamløst bra ut; synet av all den preparerte snøen og lyden av skrapende brett får det til å krible i ethvert sett snowboardbein. Onlinedelen er smart og sømløst integrert, og man kan ha med 15 venner i bakken til enhver tid, kjapt og smertefritt. Styresystemet fra Skate fungerer ypperlig, og med litt tilvenning går selv den mest halsbrekkende rodeo som en drøm. Akkompagnementet er finfint, og selv om det er litt lite utvalg vil det som er der treffe de fleste. Utover den obligatoriske elektroindien får vi gamle afterskifavoritter av band som Sweet og Heart, og alt er lagt veldig langt fremme i lydbildet, akkurat som om du skulle hatt på headset i bakken selv.

Likevel tryner Shaun White hardt på et par veldig essensielle ting. Etter at den første gleden hadde lagt seg, begynte jeg å glede meg til de bratteste bakkene, der hvor det går virkelig fort. Jeg ventet og jeg ventet, helt til jeg la merke til at selv om jeg fikk bonus for å være "speed demon", og hadde maks fart, synes jeg at det gikk direkte tregt. I panikk kjøpte jeg det dyreste brettet med full stats på fart, men det endret seg knapt. Sørgmodig måtte jeg innse at spillet ikke eier fartsfølelse. Akkurat det synes jeg er en utilgivelig feil, når litt uskarphet i kantene sannsynligvis hadde gjort susen. Man merker at det går fremover, for all del, men man forventer så mye mer av loddrette bakker i Alaskas fjellheim. Og når dette ikke sitter, blir hele poenget med å cruise nedover i total frihet borte vekk. Når du ikke hopper eller jibber er spillet kjedelig og tregt. Det er så utrolig bortkastet, illusjonen av fart er da virkelig ikke så vanskelig å lage? Jeg husker Ocarina of Time i `98, på toppen av fossen i Zora`s Domain, stupet, kriblingen. Magisk. Ti år senere er kilingen i magen sporløst borte. Mystisk.

Jeg må også stusse litt over fysikken, som gjør det drabeligste tryn til et lett overkommelig affære, som hverken ser vondt eller ekte ut. Når du lander et spesielt drøyt hopp stopper dessuten hele flyten opp, og det ødelegger mye av moroa med luftige svev.

I det hele tatt blir det en ganske tam opplevelse etter hvert, dette. Moroa presser seg innpå iblant, men blir altfor effektivt slått ned av de store stygge feilene og manglene som lemlester spillet så brutalt. Det aller verste er at spillet plasserer seg en plass mellom de andre snowboardspillene, det er ikke så sprøtt og over-the-top som SSX, men det er heller ikke så realistisk som Amped. Istedenfor å finne på noe nytt blir det da en litt blek mellomting, med et par fordeler som onlinedel og flott grafikk, men det holder ikke til å uforbeholdent anbefale et kjøp.