Gjett hva folkens, Ringenes Herre-maskineriet er fremdeles aktivt, selv seks år etter Atter En Konge gikk sin seiersgang på norske kinoer. Denne gangen er det The Lord of the Rings: Conquest som inntar spillhyllene, og opplevelsen er så som så. Det finnes nemlig noe her. Ett eller annet som underholder.
Vi tar det fra starten. Her er det snakk om Midgard møter Dynasty Warriors og Star Wars: Battlefront, med store kampområder og bataljoner med fiender som venter på å bli hugget ned. Men så drar jo dette universet fordeler av unike slagsmål flere tusenvis av fans bare lengter å ta del i. Og de vil ikke bli skuffet. Slaget om Helmsdeep, Minas Tirith, Mines of Moria, har får du dem alle sammen.
I utgangspunktet har du fire klasser å velge mellom: bueskytter, kriger, trollmann og speider. Alle med sine unike talenter. For det er faktisk en del kombinasjoner og spesialangrep man kan dra nytte av. Problemet er bare at man likevel ender opp med samme strategi hver gang; mose to knapper til alle er døde. Og det funker, desverre. Skulle gjerne blitt tvunget til å benytte meg av flere avanserte angrep for å klare en utfordring, men det slipper jeg. Og da tar jeg meg heller ikke bryet verdt.
Det skal godt gjøres at et knappemose-spill ikke blir monotont. Det er det samme som skjer om og om igjen. Man skal kapre et område, drepe noen orker og beskytte sin ring. Så repetere dette gjennom hele spillet. Det reddes til en viss grad av at man er i Ringenes Herre-universet. Det blir liksom litt kult uansett. Det føles ikke så halvgærent å stå utenfor byporten til Minas Tirith, ansikt til ansikt med tusenvis av Mordors verste avskum. Svære tårn som blir dyttet nærmere og nærmere av enorme troll, mens Oliphanter dundrer sine gigantiske føtter i bakken langt der borte. Da er det med en viss forventning jeg står her, klar for å kaste meg ut i krigen.
Når du har spilt gjennom spillet en gang med de snille gutta så åpner du en alternativ slutt på eventyret om ringen. Hva om Frodo hadde feilet? Et interessant spørsmål. Jo, da hadde Sauron igjen fått makt og antageligvis jevnet hele Midgard med jorden. Riktig? Jammen så la oss gjøre det da! Første oppdrag på den onde siden er å ta ringen, og drepe Frodo. Er det slemt å finne dette mer underholdene? Tja, muligens. Her får du mulighet til å være orker, nazguls, heksekongen og branndemonen Balrog. Gjennom hele Midgard skal du da spre terror, med samme oppdrag som før. Erobre og beskytte. Det beste med hele spillet er når din ondskap når Hobsyssel, og du får gå rundt og slakte kortvokste skapninger med hår på beina. De er så uskyldige.. så, så... DØ! Mohahaha!
Men. Ja, det finnes flere "men". Selv Hobbitslakting blir kjedelig når det foregår i et ekstremt repeterende spor. Slå, slå, slå, slå, drep, drep, drep, drep, videre. Ferdig. Slik er det hele veien, og da hjelper det ikke at du befinner deg midt i et episk slagsmål, som forøvrig er malt med en middelmådig grafikkpensel. Når man i tillegg slåss mot horder med eneggede tvillinger, butter det litt imot for meg. I den snille historiedelen går det for så vidt greit da orker ser ganske like ut, og dessuten bruker hjelm. Den onde historien derimot - Aragorn kloninger så langt øye kan se. Kjedelig sa du? Riktig.
Men. Det er Ringenes Herre. Muligheten til å ta del i episke kamper vi bare har lest om og sett på film. I begynnelsen av hvert område er det lett å kose seg med ny arkitektur og nye omgivelser, men så fort man har lagt det bak seg blir det monotont og kjedelig. Man har også mulighet til å spille alt i samarbeid med en kompis, eller over Xbox Live. Man kan ikke stikke under en stol at alt blir fort mye morsommere om man deler det med andre. The Lord of the Rings: Conquest er intet unntak. Er du lei av historien kan du også spille mot andre over nett, Deathmatch, beskytt områder og "Capture the Ring" er alle standard, men grei hygge for fans. For min del var historiedelen det mest underholdene, spesielt den alternative slutten.