Da Resident Evil først så dagens lys i 1996 var det et av de ekleste og mest intense grøsserspillene som fantes. Man vurderte alltid en situasjon to ganger før man tømte magasiner mot monstrene, med mindre de overrumplet en - da var det bare å skyte i vill panikk. Spillet trigget nakkehårene på en måte vi hittil ikke hadde trodd var mulig - det til tross for at spillet hadde flere svært svake sider.
Capcom har igjen prøvd å puste liv i Resident Evil-serien som har rundet tjue forskjellige utgivelser siden det først ble utgitt. Denne gangen prøver man noe nytt: nemlig blå himmel og dagslys. Og mer action. Mye mer.
Bioterrorism Security Assessment Alliance - organisasjonen Chris Redfield nå jobber for - har funnet ut at kilden til alle virusene Umbrella i sin tid utviklet er i det afrikanske landet Kijuju. Ettersom Chris allerede har god erfaring med håndtering av udøde og kjøttetende vesener, sendes han til landsbyen der beboerne har utviklet en usunn interesse for kreativ slakting av dyr og andre plagsomme vesener. Her møter han Sheva Alomar som partner på oppdraget, et navn du garantert kommer til å forbanne utallige ganger gjennom spillet. Naturligvis har Chris en personlig agenda i det hele
Noen husker kanskje hvordan det var å kontrollere Leon S. Kennedy i oppdraget der han skjøt ned mesteparten av en landsby i Spania. Capcom har ikke leet en finger for å gjøre Afrika-opplevelsen med Chis mindre stiv og mekanisk. Så fort jeg sier at "Chis blir grundig begrenset av mekanisk og utilstrekkelig kontrollsystem som resulterer i at han ikke kan lade våpen eller rope på Sheva mens han beveger seg.", så begynner vel Resident Evil seriens mest trofaste fans å innta fosterstilling og messer stille for seg selv at "det skal være sånn". Skal man dø på et lasteplan fordi man må stå i en bestemt stilling for å kunne hoppe ned? Skal man la seg bli drept fordi det ikke er mulig å bevege seg når man "sniker" seg inntil en vegg? Resident Evil 5 har et utdatert kontroll-system som ødelegger mye av moroa. Et kontroll-system som ikke hører hjemme i et actionspill.
Ja, du hørte riktig: Actionspill. De aller fleste grøsserelementene i spillet har forsvunnet som dugg under den afrikanske sola, og det femte spillet i serien er nesten et rent actionspill. Spillets fokus ligger på skytingen som man kan gjøre med en bråte av håndvåpen, hagler, revolvere, granater, rifler og maskingevær. Historien er ikke skummel, stemningen er ikke uhyggelig og de fleste monstrene er ikke ekle. Mot slutten av spillet blir selv overdrevne overdrivelser overdrevet - noe som sjeldent slår spesielt godt an med mindre det er en komedie man lager.
Chris har som nevnt en partner gjennom spillet. Sheva heter hun og du vil at et menneske skal kontrollere henne. Hvis ikke må du forberede deg på å være barnevakt, hun gjør nemlig svært mye rart når maskinen får styre henne. Amøben ødsler rundt seg med kuler, tiltross for at fienden har skjold eller åpenbart ikke kan drepes med håndvåpen. Samle ammunisjon gjør hun svært sporadisk og er ellers svært flink til å bruke førstehjelpsspray for å fikse skrubbsårene dine. Det er forøvrig bare å oppgradere eller ta fra henne håndpistolen først som sist. Så lenge hun har kuler til pistolen vil hun alltid foretrekke å bruke denne. Alltid. Uten unntak. Fiender så store som hus bekjemper hun med håndpistol, med mindre du forteller henne at det kanskje er lurere å bruke den fastmonterte flykanonen hun står ved siden av.
På et sted i spillet prøvde jeg å forskanse meg på et tak. Sheva hadde klatret opp og jeg sparket ned stigen for å stoppe forfølgerne. Dermed kunne vi stå trygt på taket litt og knerte fiender herfra. Men Sheva hadde andre planer. Så fort hun oppdaget at jeg hadde sparket ned stigen, hoppet hun ned fra taket, satte opp stigen igjen og løp rundt huset en runde før hun snublet over en motorsag i bakgården. Det er ikke lett å jobbe med Sheva når fiendene du kjemper mot er mye smartere enn henne.
Men sammen med en kompis over nettet fungerer det mye bedre. Likevel er ikke dette et optimalt samarbeidsspill, det er nemlig overraskende lite å samarbeide om. En dør der begge må trekke et nøkkelkort samtidig på hver side av døren er liksom ikke noe å rope hurra for. Det er et par steder der man gir spillerne valg. Hvem skal klatre opp et sted for å låse opp veien videre? Hvem skal holde lykten i de mørke gruvene. Men ellers er det bare mange fiender som skal skytes.
Til tross for dette er presentasjonen av spillet svært bra. I den afrikanske landsbyen er det flust med grafiske utsmykninger og detaljer som er med på å gi deg omgivelser som gir deg lyst til å kikke litt rundt. Og det er i stor grad grafikken som gjør at jeg finner meg i kontrollsystemet og den irriterende Sheva og ender opp med en ganske festlig tur til Afrika, en tur jeg anbefaler deg å dele med en kompis.