Grand Theft Auto: Chinatown Wars

Der var vi tilbake i Liberty City igjen. Har du besøkt den belastede byen før, vil det nesten føles som å vende hjem igjen. Denne gangen er hovedpersonen Huang Lee, og selv om forholdet til faren hans aldri har vært spesielt nært, er besøket i Liberty City likevel en følge av hans plutselige bortgang. Som en av overhodene i Triaden i Liberty City levde Lees far angivelig et liv som playboy og langer av alt ulovlig, mens Huang Lee levde en overbeskyttet barndom uten noen økonomiske bekymringer i Hong Kong. Det er gjennom øynene på Niko Bellics rake motsetning vi får oppleve Liberty City nok en gang, i det Nintendo DS-eksklusive eventyret Grand Theft Auto: Chinatown Wars.

Som en karikert versjon av virkeligheten lever de konstante bandekrigene i beste velgående i Liberty City, og Huang Lee er et opplagt mål for farens gamle fiender. Og det tar ikke lang tid før jeg skjønner alvoret. Grepet av panikk kaster jeg med over stylusen og begynner å hakke løs på frontruten på en bil som er på vei mot havets bunn.

"Uncle Kenny" Wu Lee er den første som tilbyr meg en jobb etter jeg har kommet meg i trygghet. Og det som begynner med det småkriminelle, utvikler seg raskt til en kamp om herredømmet over de områdene i byen hvor narkotikaomsetningen er høyest, med gjenoppbygningen av Triaden som det ultimate målet.

Strukturen fungerer på samme måte som i tidligere spill, og Uncle Kenny er i starten min eneste kontaktperson. Dette utvikler seg imidlertid raskt - snart har jeg hele undergrunnen i min adressebok. Heldigvis fungerer den nederste skjermen på DS'en som en snedig liten PDA som enkelt kategoriserer oppgavene mine, sideoppdragene, kontakter og alt annet. Dermed har jeg alltid full oversikt over hvor jeg skal og hva jeg skal gjøre når jeg kommer dit.

Som vanlig handler det ikke bare om å gjøre de oppdragene man får utdelt. Mye av sjarmen i GTA-serien er nettopp den store friheten og hvordan man kan utnytte verdenen man lever i. Du kan raskt tjene noen slanter ved å være taxisjåfør, politimann, tatovør, eller bare kaste deg inn i gateløp. Den mest gjennomarbeidede nye muligheten er imidlertid kjøp og salg av narkotika. Pusherne står klare til å kjøpe og selge varer, og som regel varierer etterspørselen på varene rundt om i byen - og med de riktige kontaktene betyr dette raske penger.

Det er imponerende å se hvordan Rockstar Leeds har gjort bruk av konsollens unike muligheter. Den trykkfølsomme skjermen blir brukt til alt fra å manuelt fylle bensin i en molotov cocktail, til å demontere bomber og selvsagt bryte opp biler og tjuvkoble tenninga. Andre ganger betyr en sidejobb som tatovør at du må male forsiktig med stylusen, mens i kamp kan du bestemme nøyaktig hvor langt du vil kaste en granat ved hjelp av en avstandsmåler på den nedre skjermen. Med mikrofonen på maskinen kan du kapre taxier, og som i virkeligheten skal du bare plystre et par ganger før en gul bil kommer kjørende. De originale ideene synes aldri å ta slutt og akkurat idet du tror at utvikleren har toppet seg selv for siste gang, dukker det opp nye måter å bruke maskinen på.

Det er også imponerende å se hvor velbalansert kontrollen i spillet er. De små finessene, som at kjøretøyene retter seg opp på veien hvis du gir dem lov, er en fin løsning på det litt unyanserte styrekrysset. Like snedig er det at man kan fokusere på en fiende med et enkelt klikk på høyre skulderknapp, og så komme seg i dekning, og ta kampen derfra. Våpnene velges med et par klikk på den nederste skjermen, og spillet pauses automatisk i mellomtiden, så det er ingen grunn til å stresse, uansett hvor voldsomme kampene måtte være.

Den velfungerende kontrollen kommer også i fokus under de intense politijaktene, som også har fått en justering i DS-inkarnasjonen. Den mest effektive måten å slippe unna de blåkledde på, er å feie dem av veien, for så å stikke av. Klarer du å gjemme deg lenge nok, vil seriens berømte "stjernestatus" begynne å minke, og livet som kriminell kan fortsette som normalt.

Vi kommer ikke utenom at det er et teknisk vidunder Rockstar Leeds har klart å tvinge ned på Nintendos lommekonsoll. Verdenen er akkurat så levende som jeg er vant til i denne serien, og gatene er fulle av biler, støy og innbyggere med hvert sitt liv. Det er ingen tvil om at dette er den mest imponerende 3D-verdenen på maskinen til nå. Ytterligere er det grafiske uttrykket det beste som er laget til en håndholdt versjon av GTA. Det føles ikke som en nedstrippet versjon av en serie man normalt spiller hjemme på TVen i stua. Chinatown Wars har sitt helt eget uttrykk.

Helt uten feil er Chinatown Wars imidlertid ikke. Dialogen virker nesten forhastet, og det føles som at de prøver å skjule den dårlige kvaliteten med at historien ikke skal tas seriøst. Lyden, som alltid har vært en viktig del av GTA-universet, har heller ikke hatt særlig godt av flyttingen til lommeformatet, og i kampen om litt plass på det lille SD-kortet har lyd åpenbart trukket det korteste strået.

Men selv med et par småfeil er Chinatown Wars et enestående spill. Det er en uimotståelig spillbar opplevelse som når helt der opp sammen med seriens beste kapitler, og det seiler lett inn som et av de aller beste kjøpene du kan gjøre til din DS i dag.