Wheelman

Ok, jeg er forvirret. Da jeg først satte meg ned med The Wheelman var jeg overbevist om at det var basert på en film. Det var liksom litt for begrenset, litt for rusha, litt for mange klisjeer, litt for uforståelig historie, akkurat slik filmlisensspill pleier å være. En litt grunn og tvunget spillopplevelse som ikke står helt stødig på egne ben.

Så lærte jeg at det faktisk ikke finnes noen film som spillet er basert på, men det produseres en film som skal foregå etter handlingen i spillet. Jaja, så feil kan man ta.

For Wheelman virker veldig som et filmlisensspill. Jeg spiller Milo Burik, men la deg ikke lure, dette er Vin Diesel med sin mørke fløyelsstemme og tøff-i-trynet-kommentarer fra start til slutt. Milo er glad i å kjøre bil. Fort. Og skal infiltrere undergrunnsmiljøet i Barcelona. Eller noe slikt. Jeg mistet fort grep om historien, for her kastes man mellom personer og organisasjoner i filmsekvenser som ikke klarer å presentere historien på en vettug måte. Vi snakker filmklisjeer av en annen verden, bolere fra Øst-Europa og sleipe spanjoler. På grensen til stereotypisk rasisme, nesten. Men umulig å ta alvorlig i denne settingen, så det spiller liten rolle.

La oss glemme den teite historien i et øyeblikk. Wheelman handler om å kjøre fort i en lekker digital versjon av Barcelona. Det kan best beskrives som en slags blanding av Burnout og GTA. Bilfysikken er tilgivelig og totalt overdrevet, man kan til og med utføre angrep med sin egen bil med noen lette spakerykk! Kjører du ved siden av en fiende kan du bare trykke høyre analoge spake mot slemmingene og bilen din hopper til siden og smeller motstanderen i veggen. Det høres helt urteit ut, men det funker, bilene er lettkjørte kampmaskiner med en god fartsfølelse.

Men overdrivelsene stopper ikke der. Ikke nok med at man kan denge andre biler, har bilen din fått juling og er i ferd med å falle fra hverandre kan du enkelt klatre opp på taket og hoppe over og inn i en annen bil, og overta denne på et par sekunder. Ved å holde inne en knapp sikter du deg inn på en bil, og vips flyr Vin Diesel ti meter gjennom lufta i 150 kilometer i timen, opp på taket, inn vinduet og bak rattet på en ny og fersk bil. Det er blodharry, totalt urealistisk, og kjempetilfredsstillende.

Noe som overrasket meg med Wheelman er at det ikke er et rent bilspill, utviklerne har faktisk forsøkt å lage et GTA-spill. Her faller spillet dessverre et par hakk, selv om Barcelona er pen å se på er det ikke mye liv i gatene, og det er lite tilfredsstillende å dra på oppdagelsesferd. Animasjonene når man er til fots er heller ikke helt patent.

Man kan selvsagt få skytevåpen, men actionsekvensene klarer ikke akkurat å hevde seg i konkurranse med spill som Gears of War 2. Det er litt fiklete og kaotisk, men greit nok.

Våpnene tar man selvsagt med seg inn i bilene, og om du trodde spillet overdrev før, girer det opp enda et hakk nå. Med våpen i henda kan du nemlig brekkslædde 180 grader og fyre løs på biler og fiender i sakte film. Igjen, utrolig fett og tilfredsstillende.

Wheelman er nemlig et morsomt spill mye av tiden. Men det spillet mangler er dybden fra andre sandkassespill. Det mangler actionracingfokuset til Burnout, og variasjonen og dybden til GTA og Saint's Row. Det som står igjen er et ganske så overfladisk spill som er tilfredsstillende mens du spiller det, men glemt så fort du slår av konsollen.

Så Wheelman er ikke så ille som man kunne fryktet. Det er god tidtrøyte, harry underholdning, et rett-på-video-spill som er vel verdt å sjekke ut.