Å spille Bionic Commando, den originale arkadeversjonen fra 1987 i dag, er en bisarr opplevelse. Spillet står som en klassiker, men har en kompromissløs vanskelighetsgrad, mye på grunn av at det mangler en hoppeknapp. I et todimensjonalt spill der man skal klatre opp og ned plattformer og skyte fiender er det nesten som å prøve å svømme med hendene knyttet bak på ryggen. En bratt lærekurve, men et fengende spill for de som orker å tilpasse seg mekanikkene.
Svenske Grins oppfølger til det 22 år gamle spillet er ikke like kompromissløs. Helten Nathan Spencer har lært seg å hoppe siden sist. Han har også fått seg dreadlocks og heftige muskler. Dessverre har det blitt forbudt med bioniske modifikasjoner siden sist, og idet vi stifter bekjentskap med vår helt igjen sitter han i fengsel.
Men heldgivis har noen terrorister bombardert en by, som nå er full av terrorister. Av en eller annen grunn er Nathan Spencer den eneste som kan rydde opp i dette, så han får forlate fengselet og innta byen med en helt ny arm.
Som du kanskje allerede har skjønt er ikke handlingen i Bionic Commando det mest sentrale. Svenskene som har laget spillet synes å være så opptatt av å ha alle mulige referanser til originaltittelen i orden at disse nesten går på bekostning av en normal historie. Det er terrorister og sinte militærsjefer som snerrer ordre inn i øret ditt. Dokumenter kan hackes som forsøker å bringe nytt lys på det som foregår, men jeg klarer ikke å sette meg inn i handlingen. Jeg svinger meg uansett bare fra område til område og dreper terrorister, deaktiverer minefelt og slåss mot bosser uansett, hvorfor er egentlig ikke så viktig.
På sitt beste er Bionic Commando et adrenalinrush av de sjeldne. Nathan Spencer er nemlig ikke så glad i å rusle som vanlige helter, han kan strekke ut den bioniske armen sin å gripe vegger, skilt, lyktestolper og svinge seg som Spiderman fra gripetak til gripetak. På sitt beste er dette en fryd, men så bommer man, faller ned i vannet, og drukner og dør. Det klønete og stive siktekameraet er nemlig ikke spesielt tilpasset finsikting på små punkter man skal skyte armen sin mot. Fysikken er heller ikke helt patent, det er litt for enkelt å miste farta eller slenge seg rett opp i lufta i stedet for rett frem. Resultatet er at man ofte ser mer ut som en full gorilla enn en smidig krigsmaskin.
Og det blir ikke noe bedre av at brettene er lagt opp som små lineære reiser fra a til b. Bionic Commando inneholder nemlig ikke en storby som skal utforskes, alt er stykket opp i små kart som er avgrenset av usynlige vegger. Radioaktive områder du ikke får bevege deg i er det flusst av, slik at du til slutt pent blir nødt til å følge stien spillet har lagt opp til deg.
I kamp kan du bruke ulike skytevåpen, eller rett og slett gripe fiendene og sparke de. Etterhvert får du tilgang til kraftigere bevegelser, blant annet får du slenge opp tunge gjenstander som du sparker mot terroristene. Det er grei variasjon i kampene, og spillet er generøst med å la deg leke med fysikksystemet.
Men kampene har også et problem fordi altfor mange av dem foregår i trange bygninger eller korridorer der friheten til å bruke din bioniske arm blir for begrenset og knøvlete. Som actionskytespill er Bionic Commando langt under par, med uintelligente fiender og et dårlig siktesystem. Utendørs i svære områder der du svinger deg mot fienden, slenger armen din mot ham og griper han, før du tauer deg selv inn med begge hælene planta i panna hans, er det kult. I trange korridorer der det trege kameraet sliter med å henge med og du løper rundt som en slags miniversjon av Hulken, er det ikke spesielt fengende.
Grafisk sett er Bionic Commando lekkert. Tåkefilteret som tåkelegger det du ikke ser på irriterer ettersom det henger et milisekund etter øynene mine, men ellers ser ting bra ut. Byen er herlig ruinert og ødelagt, og menyene er en fryd å navigere i. Lyden virker hakket mer uinspirert med kjedelig musikk og greie lydeffekter.
Bionic Commando er et forsøk på et kreativt actionspill som dessverre feiler på en del kritiske punkter. En kaotisk flerspillerdel kan heller ikke redde dette spillet, som ender opp som en altfor frustrerende actionopplevelse. Litt strammere regi på nivådesign og armfysikken kunne gjort dette til storslagen og episk underholdning i stedet for VM i knøvling, slik spillet er i store perioder. Tidvis underholdende, men litt for frustrerende.