Ghostbusters

Da jeg var 12 år gammel var jeg stor Ghostbusters-fan. Jeg lagde til og med et eget kostyme til karneval, med en støvsuger montert på en ryggsekk som skulle være min protonpakke. Jeg rundet Ghostbusters på Commodore 64 flere ganger, og sang av full hals til karaokeversjonen av Ray Parker Jr.-sangen på tittelskjermen.

Men det var da, og jeg skal ærlig innrømme at filmene, som mye annet fra 80-tallet, har mistet en god del av sjarmen sin siden da. Filmer fra 80-tallet har en helt egen stil, en slags glatt og overfladisk Hollywood-presentasjon som tar den amerikanske middelalderklassen på kornet. Komedier fra 80-tallet var gjerne gimmickbaserte (husker du politiskolen?) og med syltynne manus som var helt avhengig av at en full eller rusa komiker skulle klare å gjøre filmen morsom. Litt sånn var Ghostbusters også. I ettertid ser jeg ikke helt det storslagne med filmen, som har et syltynt manus men reddes av en bunke inspirerte skuespillere.

Og skal jeg være ærlig så jeg i hvert fall ikke for meg at noen kom til å kjøpe opp rettighetene til å lage et spill basert på de to utdaterte filmene.

Men spill har det blitt, og i Ghostbusters plukker vi opp handlingen på tidlig 90-tall, noen år etter den andre Ghostbusters-filmen. Som ny rekrutt i Ghostbusters-gjengen, blir du med Venkman, Stantz, Spengler og Zeddmore på spøkelsesjakt i New York.

Spennende nok er Ghostbusters laget nesten som en film. Manuset er skrevet av Dan Aykroyd, og omtrent samtlige skuespillere fra filmene har spilt inn dialogen til karakterene sine. Dette føles i bunn og grunn som Ghostbusters 3, og det er et vellykket forsøk på å lage en filmopplevelse i spillform. Det fremstår tydelig at Dan Aykroyd tar Ghostbusters-spillet seriøst, for manuset og historien kunne nesten like godt vært laget om til en tredje film. Men så var det dette med at skuespillerne faktisk har blitt eldre, mens digitale skuespillere er evig unge.

Men det er ikke en smal sak å lage et spill i stedet for en film. Spillmessig er det nemlig ikke alt jeg er like fornøyd med. Å vandre rundt og fange spøkelser er ikke så moro som jeg hadde trodd det skulle være. Som regel må man svekke styrken til spøkelsene med en protonstråle, før man bytter til en gripestråle, og så drar spøkelset inn i en fangestråle. Det høres knøvlete ut, og det er det også. Når det flyr mange spøkelser rundt på skjermen er det både uoversiktlig og kaotisk. Det er rett og slett ikke det samme adrenalinrushet å skyte en mangefarget stråle på et spøkelse som ikke reagerer som å fylle en locust-soldat med varmt bly. Spøkelsene reagerer knapt, og av og til føles spøkelsesjakten mer som en jobb enn moro.

Heldigvis åpner dette seg litt mer når man kommer et stykke i spillet. Nye duppedingser og oppgraderinger bringer litt mer variasjon inn i spillet. Fysikkbaserte utfordringer dukker opp, og Terminal Realitys hjemmelagde spillmotor imponerer absolutt. Sammen med det fornøyelige manuset blir det mange hyggelige timer i selskap med spøkelsesjegerne.

Grafikken varierer fra imponerende til standard. Best er den utendørs når fysikkmotoren får leke seg i trange New York-gater, og jeg er imponert over hvordan Terminal Reality har klart å få hovedpersonene til å ligne på skuespillerne med et vist tegnefilmaktig komisk preg over dem. Innendørs varierer grafikken litt mer, med noen litt livløse og kjedelige områder. Musikk og lydeffekter holder litt høyere standard, spesielt førstnevnte er lett gjenkjennelig fra filmene.

Utviklerne vet at det er de kjente skuespillerne som bærer dette spillet, og ved å legge vekt på et solid manus og høy gjenkjennelsesfaktor for alle som har sett filmene har de laget et filmlisensspill som tar lisensen sin svært alvorlig. Spillet er nemlig stappet med detaljer hentet fra de to foregående filmene, alt fra gjenstander du skal samle på til småplukk i dialogen og innredningen i Ghostbusters-hovedkvarteret. Er du fan av de gamle filmene er dette en drømmeanledning til å leke deg som et ekte medlem av Ghostbusters.

Ghostbusters er et helstøpt spill som nok ikke når helt opp til storspillene i actionsjangeren spillmessig, men som står støtt på egne bein takket være et kjempemessig kildemateriale.