EA Sports Grand Slam Tennis

Det første møtet med Nintendo Wii for mange var tennisspillet i Wii Sports. Finnes det noen bedre måte å forklare hvordan man skal bruke en Wii-kontroller enn å la deg spille tennis? Ballen kommer mot figuren din, sving armen som om du holder en tennisracket, og vips, figuren din har slått ballen tilbake.

Men tennisdelen i Wii Sports viste seg over lengre spill å ha en rekke svakheter. Det var ikke dine bevegelser som ble målt, men at du beveget deg. Etter noen kvelder med familien var det liksom ikke så mye mer å hente i tennisspillet lenger.

Med Wiimotion Plus forsøker EA å gi deg en mer realistisk og fullverdig tennisopplevelse. I sterk kontrast til den overfladiske og småkjipe grafikken. Grand Slam Tennis ser ut som et fem år gammelt spill, figurene er enkle karikaturer på tennisspillere, og omgivelsene er ikke stort bedre. Derfor forventet jeg et lettspilt og enkelt tennisspill med presis kontroll.

Det fikk jeg ikke. Det jeg fikk var et kjempevanskelig tennisspill. Grand Slam Tennis gjør nemlig et mye mer hederlig forsøk på å følge dine bevegelser i spillet enn Wii Sports. Og resultatet er at det stiller mye større krav til deg enn jeg hadde trodd. Bare det å returnere en ball er vanskelig nok, slå på rett side av kroppen (backhand eller forehand), og beregn når du treffer ballen for å styre den i ønsket retning. Treffer du tidlig flyr den til venstre, og treffer du sent går den til høyre.

De første timene i Grand Slam Tennis ble jeg rett og slett knust av motstanderen. Ballene mine (tennisballene, altså) gikk utenfor banen hele tiden. Beveget jeg meg mot nettet ble jeg rundspilt, og jeg tapte sett etter sett. Hver gang jeg følte at jeg hadde et snev av kontroll ble min nyvunne selvtillit knust av at jeg nok en gang fomlet ballen utenfor sidelinja, eller en datamotstander som alltid plasserte seg riktig for å ta imot returen.

Men så fjernet jeg sofaen, konsentrerte meg, og da begynte det å løsne. Jeg begynte å mestre flere elementer. Lobbing og kortballer, som slås med knappekombinasjoner begynte å sitte, og det begynte å bli mer moro.

Grand Slam Tennis krever nemlig mye av deg som spiller. Veldig mye. Mens Wii Sports Tennis var et spill mora di kunne mestre er dette det motsatte. Til tross for den barnevennlige grafikken og enkle presentasjonen er dette mer simulator for dedikerte spillere enn et tennisspill for hele familien.

Når man først mestrer kontrollene er faktisk Grand Slam Tennis et ganske underholdende tennisspill. Men som spill føler jeg at det er flere elementer som mangler. Man kunne med fordel inkludert minispill som i Segas Virtua Tennis-serie, som lot deg øve og ha det moro samtidig. Å slå baller skutt ut av en ballkanon er kjedelig i lengden.

Og det er ikke til å stikke under en stol at Wiimoten svikter av og til, selv med Wii Motion Plus koblet til. Det dukker jevnlig opp situasjoner der kontrollen blir for upresis eller ballen ikke går der jeg sikter og jeg reagerer verre enn John McEnroe og banner og skriker til TV-en, Wii-en, kontrolleren og alt annet som måtte befinne seg i nærheten mens jeg vurdere å kaste hele håndkontrollen ut av vinduet. Jeg mistenker at dette er den egentlig grunnen til at vi må feste den til armen med en stropp...

Grand Slam Tennis er et kjekt tennisspill som tidvis er imponerende presist, men dessverre er det litt for lite innhold til å holde på interessen lenge.