Batman: Arkham Asylum
Joker har nok en gang klekket ut en skummel plan, og det er opp til Batman å stikke kjepper i hjula for gærningen, i den maskerte hevnerens beste spill hittil.
Det er få superhelter som har inspirert så mange kreative mennesker som Batman. Han startet som en enkel tegneseriefigur, en nattens hevner som på 30-tallet brukte kløkt og makt til å fange skurker.
Sytti år senere er mørkets ridder mer vital enn noensinne. Etter å ha blitt gjenoppfunnet et dusin ganger i tegneserier, TV-serier og kinofilmer, elsker vi fortsatt å se den lærkledde hevneren rydde opp i Gotham. Kanskje kjenner vi oss mer igjen i Batmans etterhvert så brutale og Hollywoodifiserte verden enn i de mer fantasifulle universene til overmenneskelige Spider-man og Supermann. Han tar loven i hånd, motivert av hevn ovenfor foreldrenes morder. På utsiden er han en balansert og vellykket herremann, men på innsiden raser et dyr som har utnevnt seg til dommer over godt og ondt.
Kanskje ikke så rart at så mange filmskapere og serieskapere elsker å utforske psyken til Bruce Wayne. Batman har også dukket opp i flere spill, men jeg kan vel egentlig ikke huske et eneste skikkelig kult Batman-spill, med unntak av det sjarmerende ZX Spectrum-spillet som kom i 1986. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde de store forhåpningene til dette spillet. Nok en billig lisens puttet på ett eller annet generisk actionspill, tenkte jeg idet jeg puttet spillet i maskinen.
Noen timer senere måtte jeg pent bite i meg disse ordene. Batman: Arkham Asylum er et lekker, stilsikkert og gjennomført actioneventyr fra start til slutt, som spillmessig føles som en velsmakende lapskaus av markedets beste actionspill med en dose Zelda-krydder på toppen.
Allerede fra første scene oser spillet atmosfære, idet vi som Batman eskorterer Jokeren inn i Arkham Asylum. Jokeren har latt seg fange overraskende enkelt, og Batman aner at noe er på ferde. Det er en intens åpning, der vi blir kjent med et asyl som minner mer om et futuristisk fengsel enn en behandlingsanstalt for sinnslidende. Det er en tur ned i avgrunnen, med en hysterisk lattermild Joker bundet fast til en seng som følgesvenn. Og det går som det jo selvsagt må.
Etter ti minutter er Jokeren løs, og fengselet overtatt av en armé med lakeier og skurker. Fangevoktere er drept, leger er tatt til fange, og Jokeren kontrollerer nå hele asylet.
Den fabelaktige stemningen fra introduksjonen følger spillet hele veien gjennom. Rocksteady har klart å utforme det gigantiske asylet til et svært ubehagelig og skummelt sted. Spillet foregår på en diger øy med flere bygg og avdelinger, alle med sitt eget særpreg. Men alt henger samtidig sammen på en lekker måte, og øya er akkurat passe stor til at den virker svær uten at det noengang blir et ork å bevege seg mellom områder.
Det er en helhetlig verden vi beveger oss frem og tilbake i. En skummel en sådan, med masse å utforske og oppdage. Strukturen minner om Zelda: det er hele tiden områder og gjenstander utenfor rekkevidde, helt til Batman får den nødvendige duppedingsen som gir ham tilgang. Som transport-lina, gripekroken, eller sprengstoff. Nøkkel-gjenstander som gjør at tidligere utilgjengelige områder plutselig åpner seg. Det er en klassisk spillstruktur som kler spillet svært godt og som gjør det til en fryd å gjenutforske gamle områder med nytt verktøy i beltet.
En stor del av Batman: Arkham Asylum går med til å kjempe mot skurker. Jokeren har som sagt en hel armé av lojale undersåtter som mer enn gjerne vil ta livet av Batman. Kampene foregår som regel med knyttnever og spark, og flyter helt fabelaktig. Der andre actionspill ofte har endt opp med stive og irriterende slåss-kamper som bryter opp spillets flyt, er kampene i Arkham Asylum silkeglatte og naturlige. Kampsystemet er i utgangspunktet enkelt med få knapper å beherske, men en jevn innføring av nye fiendetyper og aktiv bruk av blokkering og kontringsangrep gjør at man aldri går lei. Det ser dessuten svært lekkert ut, siden koreografien er helt på topp.
Batman er heller ikke glad i skytevåpen, så når man møter bevæpnede skurker er man avhengig av å snike seg rundt og overrumple dem, for man tåler ikke mange rundene med bly før man går i bakken. Også dette fungerer flott, mye takket være vår helts detektivsyn som lar ham se skurker gjennom veggene og raskt få oversikt over store områder.
Det samme synet brukes for å samle inn spor og gjøre detektivarbeid. En flott hyllest til Batmans røtter mesterdetektiv, og et av flere elementer som bidrar til å gjøre spillet enda mer variert.
Det er nettopp greia med Batman, det er akkurat variert nok til at det holder på interessen min time etter time. Å gå rundt fra rom til rom for å slåss med skurker kunne fort blitt repeterende, men Batman: Arkham Asylum blir aldri kjedelig. Spillstrukturen er stram, og neste mål er aldri så utilgjengelig eller komplisert at det føles som et ork å spille videre. I tillegg er alle områdene stappet med hemmeligheter: alt fra intervjuopptak sykehusets leger har gjort med pasientene til Riddler-trofeer og obskure gåter som kan løses for å få nye belønninger. Spillet har hemmeligheter du kan oppdage hvor enn du snur deg, og du får virkelig lyst til å fingranske hver kvadratmeter av fangeøya for å finne alle sammen.
Grafikkmessig er spillet imponerende. Det varierte figurgalleriet er gjengitt med detaljer og kjærlighet, og det er også gjort imponerende arbeid i øya man befinner seg i. De ulike avdelingene har en variert grafisk stil, og i noen av de mer skumle episodene man støter på underveis bidro grafikken nesten til å gi meg gåsehud.
Lydene er også helt topp. Med unntak av skuespilleren som stemmelegger Batman selv, som høres ut som han er på valium, gjør de andre i spillet en fabelaktig jobb. Særlig Jokerens konstante kakling og babling over asylets høyttalersystem er underholdende på en ekkel måte. Musikken står også i stil til dramatikken i spillet, og er med på å få stemningen akkurat så guffen og spennende som det bør være.
Sleng på en historie som henger på grep. Ikke den samme historien som i tegneserien - den hadde ikke gjort seg i spillform, men en historie med klare referanser og respekt for tegneserien. Den er stappet med superskurker og dramatikk og er spennende fra start til slutt.
Konklusjonen? Ett av årets aller beste actionspill, med Batman i bedre form enn han noen gang har vært.
| Grafikk: | 9 |
| Gameplay: | 9 |
| Lyd: | 9 |
| Holdbarhet: | 9 |
| Vår karakter: | 9/10 |
- Format:PC, PS3, Xbox 360
- Sjanger:Action
- Utvikler:Rocksteady Studios
- Utgiver:Eidos
- Antall spillere:1
- Åldersgrense:Fra 16 år
- Utgis:17 September 2009
| Deres karakter: | 9/10 |
- 10/10 Dead Gamer
Mange har et forhold til Batman på en eller annen... - 10/10 Predator
Batman slåss videre i dette mørke og... - 10/10 masterno
Batman Arkham Asylum er tidenes beste Comic book... - 10/10 jorgiz
Jeg har så mye positivt å si om Batman: Arkham... - 9/10 Zook
Etter en uendelig lang rekke mislykkede... - 8/10 entrador
Batman: Arkham Asylum er definitift det beste... - 9/10 JTB
Jeg har nå gjort meg ferdig med Batmans nyeste...
- Splinter Cell: Double Agent Multi
- The Chronicles of Riddick: Escape from Butcher Bay PC/Xbox
- Batman: The Brave and the Bold Nintendo DS/Wii
- Splinter Cell: Conviction PC/Xbox 360
- Batman: Arkham Asylum 2 Multi
- Assassin's Creed II Multi
Hva synes du om Playstation Move?
Gamereactor since 1998 - Published by Gamez Publishing A/S Strandvejen 72 st. mf, 2900 Hellerup, Denmark
Årets spill 2009 .........
Hvis Batman ikke er noe for deg nå, så kommer han garantert til å bli det etter at du har spilt dette spillet. Dette er et spill som nært sagt ALLE vil like! Jeg kan ikke skjønne at det ikke har fått 10/10. Det er på høyde med mange andre spill som har fått det.
Et utrolig kult spill, men av en eller annen grunn så kommer jeg meg ikke videre. -_-
Driver å leter etter han som røyker tobakk, men går kun rundt i sirkler.
Har prøvd det og det er dritbra
Skal nok kjøpe det selv også 
Duck Zero, det Jon Cato prøver å si, er at historien ikke utspiller seg i tegneserie universet. Utviklerne har sagt at Arkham Asylum foregår i et helt eget Batman univers, så i teorien kan for eksempel Scarecrow dø, uten at det vil ødelegge for historien i tegneserien, filmene eller tegnefilmene.
Ikke at Scarecrow faktisk dør, men det var et eksempel.
Ellers er dette spillet det beste i år så langt. Jeg er på min fjerde gjennomgang, og jeg kan ikke få nok av Arkham.
spillet er sykt! funker overaskende bra på PC (kontrollmessig), grafikken er det ikke noe å si på, da den er strøken
en ting å si N-I-C-E
... Hadde man bare hatt en PS3 ...
Elsker demoen så det blir kanskje et kjøp senere i tid
ASS! Det er noe gærent med spillet! Ingen snakker! De bare bever mmunnen mens teksten dukker opp... Sad face...
Svænni: Du går glipp av en virkelig perle i spillsamlingen din ved å la være. Dette er et spill jeg glatt kan anbefale alle action og adventure fans enten du er helt grønn på eller som meg tegneserie nostalgiker med adskillige filmer og animerte serier på temaet under beltet.
Ikke vær redd for at spillet kan synes "barnslig". Dette spillet beveger seg gjennom flere voknse teamer, og har en tilnærming til historiefortelling det formelig oser kvalitet av. AA er kort og greit et spill teknisk mesterverk, ellers som ign skrev: Det beste superhelt spillet som noensinne er laget, ever.
Jeg skal ikke kjøpe dette, for batman er vel ikke akkurat noe for meg.
det er dritgøy. jeg har platinum
Jeg er litt uenig i valium anklagene mot batman (Kevin Conroy). Spillet er stilisert, og må nesten sees ut ifra den konteksten. Der Hamill viderefører Heath Ledgers arv som en klin gærn joker med nese for pratical jokes, spiller Conroy en kald og rolig batman. Slik er forøvrig samtlige av karakterene i Arkham asylum; de har klart og tydelige definerte personlighetstrekk, og på dette punktet synes jeg utviklern lyktes relativt bra med å oppnå Frank Millers film-noir stiliserte batman.
Personlig synes jeg det ville ødelagt dualismen mellom jokern og batman; balansen mellom galskap og kontroll. Det passer ikke helt med konseptet om den mørke ridder, mester-detektiven og døden som lurer i skyggene dersom batmans stemmeskuespill i tillegg skulle ha personlig konflikt/dilemma og emosjonell bagasje å drasse på. Slikt passer bra på film men i et spill der du selv kontrollerer batmans handlinger blir dette litt malplassert.
Batmans kommentarer og dialog treffer godt slik jeg som spiller ønsker å se batman; nemlig en iskald og nonchalant superhelt med stålnerver som aldri bringes ut av fatning. Kevin Conroy gjorde voicerollen helt rett ut fra karakteren batmans tegneserie personlighet.
Jeg er sikker på at det er flere enn meg som har tegneserien og Gotham knight friskt i minne?
9
9
9
9
/
4
=
9
dette spillet er så bra, by far det beste super hero spillet.. ville nok gitt det 10/10 sjøl.. men bare fordi det er liksom.. perfekt (imo)
ble skuffa når jeg fant ut at pc-versonen ble utsatt-.- gleeeeder meg til den blir sluppet ut
ser kult ut men har ikke ps3 eller 360
Det kom ut på fredag forrige uke, 26 august.
kjempe bra spill kjøpte det på release 
må ha
må ha 
dette spillet ser skikkeli nice ut!
kødda
detta suge
skal ha mei dette
karakter
FY FLATE!!!, gleder meg sykt til og kjøpe det
, hadde egentlig tenkt og kjøpe det på release men hadde ikke penger nok 
Spillet kommer, i utgangspunktet, ut i morra. I USA hadde det release 25. August...
...men, som du ser, så skrev jeg i utgangspunktet. Er utrolig at folk ikke klarer å respektere releasedatoer, eller ikke følger nok med nå de får ting til butikkene. Expert Hamar hadde dette spillet i hyllene allerede på Tirsdag. Det samme skjedde med Fallout 3, hvor en selger i Sverige hadde puttet Fallout 3 i hylla 3 dager før release, og det ble utsolgt på noen timer.
Dette spillet eier det kom ut i dag for de som vil vite altså. Men det er det beste spillet jeg noen gang har spilt, og jeg har spilt mange spill!!!!
Demoen var morsom nok den. Kampsystemet minnet meg en god del om Assasins creed, og det er jo bra. Likevel var det ikke så bra at det blir et kjøp på release.
Anmeldelsen prøver å overbevise oss om at spillet er variert, men jeg har nå mine tvil. Ble litt smålei bare ved å spille igjennom demoen. På en annen side er vel den generelle oppfatningen at f.eks. Zelda også er et variert spill, uten at jeg noengang har kommet meg halveis igjennom noe Zelda spill uten å bli drittlei (Okay et lite unntak i Phantom hourglass...men det er jo såpass kort).