Wet

Det fins ikke ord for hvor vilt bra planlagt lanseringen av Wet er. Spillet slippes bare knappe måneden etter Tarantino slapp sin nyeste film Inglourious Basterds. Hvorfor er dette relevant, undrer du og gjør deg klar til å skrive et sint, men godt begrunnet leserbrev til redaksjonen. Jo, min gode venn, nettopp fordi Wet er Tarantino i spillform. Skyting så det holder, blod så du vrir deg, og umenneskelig pen dame i hovedrollen. Ka-ching, jenter og gutter. Jeg tør påstå det eneste spillet mangler er speed metal og mer pupper.

Wet er en forkortelse for 'Wetworks', som referer til når en spaning eller lignende går dårlig, og man som et resultat får hendene 'våte' med blod. Rubi er en veldreid ung dame med kun et mål for øyet: få fingrene på det sjefen trenger, og drepe alt som stopper henne, hun er med andre ord en leiemorder. Historien spillet baserer seg på helt grei. Veldig standard, veldig lite engasjerende, og for å slå spikeren ned i den allerede gjennomvåte kista; ekstremt forutsigbar. Men la oss ikke dvele for mye ved det negative.

Som den heite leimorderdama du er, blir du sendt til et møte med noen tilfeldige forretningsfolk som tar en koffert du må ha. Du skal så jage den siste overlevende gjennom flere kapitler, for den kofferten er omtrent like viktig som oksygen. Innledningsvis blir du kjent med de mange akrobatiske triksene Rubi kan gjennomføre. Blant annet kan du gli langs bakken mens du plaffer løs, og hoppe ned fra diverse tak og balkonger. Kontrollen fungerer helt greit, og innledningskapittelet gjør det mulig for deg å komme inn i de forskjellige bevegelsene. I begynnelsen kan kontrollen virke litt tilfeldig, men etter øvelse blir de fleste triksene greie å utføre. I løpet av spillet kan du også låse opp flere krumspring, så du får nok å boltre deg i. Oppgraderingene er stort sett like de man finner i mange andre tredjepersons skytespill, men frykt ikke. Stilen spillet er laget i har mye å si for hvor gøy det er å spille.

Wet har for anledningen tatt på seg Tarantino-hatten og preges derfor av 70-talls pulp og god gammeldags hard action. Se for deg en Tarantino-film med en utrolig lekker, mystisk og hardslående dame i hovedrollen og akkurat litt for mye blod og gørr. A2M har virkelig tenkt ut et lekkert konsept for spillet. Det er nettopp derfor det er litt synd når omgivelsene faller litt gjennom. Spillet mangler den morbide sjarmen Tarantino vanligvis byr på, og gir noen ganger følelsen av at du befinner deg i en kulisse, og ikke en stor verden med endeløse muligheter.

Til tross for dette har spillet sine høydepunkter. Personlig er jeg lite glad i 'quick-time events', men etter noen høyhastighetsjakter ble jeg omvendt. A2M har integrert disse til å bli en del av noen ganske hesblesende action-scener, og gjør det barnslig moro. Det hjelper selvsagt også at det ser utrolig pent ut når du bykser fra bil til bil, og tar med deg essensielle kroppsdeler fra diverse motstandere.

Det som plager meg mest er at oppdragene fort blir monotone. Du jakter på noe, du må drepe mange, og det hele blir fort litt mer 'må' enn 'har lyst'. Misforså meg rett; et rent actionspill som Gears of War gjør det fordømt bra nettopp fordi det er så gøy - hele tiden. Wet faller litt gjennom og mister godfølelsen jeg satt med i starten. Det er dette, sammen med en ganske dårlig dialog, som trekker spillet mest ned for min del.
Historiedelen i Wet kan man godt glemme først som sist. Den er som nevnt tidligere veldig forutsigbar, og byr ikke akkurat på nyskapning. Underholdningsverdien er der, og det samme med stemningen, men det hadde gjort seg med en god dialog nå og da. Til tider blir historien så overflødig at man bare lengter etter neste sekvens hvor man selv kan få ta kontrollen. Siden spillet leker så mye med Tarantinos stil hadde det gjort seg med den velkjente svarte humoren og den velkjente dialogen.

Bortsett fra dette er de meste på plass. Musikken i Wet er så gjennomført at det veller opp tårer i øyenkroken bare ved tanken. Kast fra deg alle fordommer du har mot generert spillmusikk, her er det nemlig liv. Enten du velger å hakke opp dine motstandere eller lage pekefingerhull i overkroppen deres passer musikken utrolig bra. Det gjør så mye med et spill når musikken er gjennomført, og du virkelig kan ta på stemningen. Du spiller en selvsikker og våpendyktig dame og musikken komplementerer dette nydelig, med en lang liste av gode band fra både vår tid og 70-tallet.

Det er ingen tvil om at Wet hadde nytt godt av en bedre historie. Litt variasjon i de mange oppdragene hadde heller ikke vært å forakte. Men hvis du ser bort fra dette er Wet et deilig og gørrete spill. Nå som influensasesongen nærmer seg er litt feber og Wet mer enn god nok grunn til å bli hjemme fra jobb eller skole. Hvis du setter pris på 70-talls pulp, leken Tarantino-stil og lekre animasjoner er det bare å jogge ned til nærmeste spillbutikk.