Dissidia: Final Fantasy

Å påstå at jeg har hatt mange heftige kamper i Final Fantasy-universet ville vært en blank løgn. Når jeg tenker Final Fantasy tenker jeg statiske, rundebaserte kamper. Jeg tenker taktikk og en mer intelligent type spenning, men aldri at det er heftig og episk. Dette har Dissidia:Final Fantasy ambisjoner om å gjøre noe med.

Dissidia er et slåssespill satt til en noe vag og ukjent del av Final Fantasy-universet. Kampene foregår i en slags kaotisk mellomdimensjon mellom alle de kjente FF-virkelighetene. Historien er det som skuffer meg mest med Dissidia, noe som er overraskende for et Final Fantasy-spill. Hele tiden har en dyp, engasjerende - dog noe smårar - historie vært varemerket til serien, og det føles derfor litt rart med et spill som går en helt annen vei og fokuserer mer på spillmekanikk enn historiefortelling. Gudinnen Cosmos og demonguden Chaos utkjemper en kosmisk kamp; Chaos vil ødelegge alt, Cosmos vil stoppe ham. Begge to har samlet til seg de beste av snille og onde krigere fra nærliggende univers, og de må nå utkjempe en potensielt uendelig krig i en surrealistisk gudedimensjon. Historien fortelles fra synspunktet til én figur om gangen, og vi får servert en uengasjerende suppe om at hver figur må finne en krystall som vistnok skal hjelpe dem i å bekjempe ondskapen.

Kampanjen spilles som en blanding mellom sjakk og ludo, hvor man har en brikke som representerer sin egen figur som man flytter rundt og velger hvilke andre brikker man vil sloss med. Når man går inn i kamp kommer man til en lukket arena hvor man skal sloss. Chaos' innflytelse har gjort dimensjonen ustabil, og kampene foregår på flygende steinbiter, i knuste slott og i surrealistiske områder. Omgivelsene er svært imponerende og en sann fryd å slåss i. Boss-kampene er det desidert beste med kampanjedelen, for der blir vi servert flotte filmsekvenser. Stemmeskuespillet er dog noe varierende. Innholdet i disse sekvensene er i tillegg veldig varierende, og kan være alt fra elending til kjempebra.

Slossingen i Dissidia er 'twitch'-basert, og her er mye knappemosing, og en del repeterende grinding av generiske fiender. Heldigvis kan man variere stort i kombinasjonene, og som oftest er kampene en fornøyelig opplevelse. Det jeg liker mest er at man fritt kan storme rundt på banene, og man har stor frihet til å unngå angrep - for eksempel kan man slå seg gjennom gulvet og hoppe ned en etasje! Dette er en frisk forandring fra andre slåssespill hvor man må forholde seg til en nærmest todimensjonal virkelighet. En kamp kan vare fra ti sekunder til ti minutter - alt ettersom hvor mektig fienden er. Som sagt er det bosskampene som er det feteste, hvor man har hjertet i halsen og kjemper frenetisk i ti lange minutter før man endelig får inn nådestøtet. Superangrep, som oftest er angrepet man vinner over bosser med, er enkle å bruke og veldig tilfredsstillende å se på.

Kampanjemodusen til Dissidia er kurant, og vil gi mange timer med spilletid, men der dette spillet skinner mest er i den rene kampfokuserte arkademodusen hvor du selv velger hvem som skal slåss. Det er hit du drar for å se Cloud slåss mot Sepiroth, for eksempel.

Lydsiden til Dissidia: Final Fantasy holder jevnt over høy kvalitet. Som sagt er stemmeskuespillet veldig varierende, og jeg kjenner ofte at det bare blir pinlig å høre på noen av de mer pompøse figurene. Musikken er derimot upåklagelig. Jeg får gåsehud når jeg utkjemper en lang og fartsfylt kamp til klassisk Final Fantasy-musikk. Og her er selvsagt det sedvanlige seierstemaet som spilles når man vinner en kamp. Det eneste minuset er at musikken fort repeterer seg selv, og noen nye, unike spor hadde gjort mye for å forbedre spillet.

For veteraner av Final Fantasy er det også mulig å spille i menykontroll-modus, men dette er en belønning man får etter man har gjennomført historien til en av figurene. Figurene står ikke stille her, slik som i tidligere Final Fantasy spill, men springer rundt på banene og slåss automatisk, og så gir man kommandoer til figuren sin fra en meny. Dissidia har også mulighet for to spillere til å duellere mot hverandre, og ettersom det er kampdelen av spillet som er den beste er det godt å se at flerspillerdelen ikke er glemt.

For Final Fantasy fans med PSP er Dissidia absolutt å anbefale, spesielt hvis du har en kompis du kan spille med, for da får du maks utbytte av spillet. Historien er ikke så engasjerende og god som jeg hadde håpet på, men det å få se Cloud slåss mot Tidus, eller Cecil mot Squall, i arkademodusen gjør opp for det.