Blood Bowl

Jeg har aldri holdt et spillcover som beskriver spillopplevelsen jeg kommer til å få like godt som Cyanide Studios' Blood Bowl. Coveret viser et livredd menneske i rustning som løper vettskremt med en amerikansk fotball med pigger på. Like bak kommer en stor, grønn ork med et fårete flir og hevet knyttneve for å dele ut litt smertefull deng.

Akkurat dette handler Blood Bowl om. Intet mer, intet mindre. Spillet er en blanding mellom det voldeligste av amerikansk fotball og Warhammer. Du tar kontroll over et lag av enten orker, mennesker, dverger, alver, gobliner, rotter, øgler eller demoner, og begir deg ut på en fotballbane hvor målet er å knuse motstanderen sønder og sammen, og av og til få den lille fotballen over på andre siden av banen. Rugby-delen av spillet er kraftig forenklet, og for det meste er dette en litt morsom og annerledes måte å spille RTS på. Du har ingen bygninger, bare enheter som du kjøper og organiserer før hver kamp, og ellers er det deng, deng og atter deng som skal deles ut på fiendens banehalvdel.

Blood Bowl er opprinnelig en måte å spille amerikansk fotball på med Warhammer-figurer, som Cyanide Studios har funnet ut at de kan overføre til spillverdenen. Med klassiske regler er spillet rundebasert, og man gir ordre til en og en enhet om gangen. Denne varianten er den som tar lengst tid, og man kan fort bruke nærmere en time på en kamp. Til gjengjeld får man skreddersydd hver enkelt enhet figurs bevegelser og handlinger til sin taktikk. Min personlige favoritt, derimot, var sanntidfunksjonen i den nye Blitz-modusen. Ingen runder, bare ren og skjær voldelig moro. Man kan trykke inn mellomrom-tasten for å sette på pause slik at man kan gi ordre, men ellers er spillet rimelig uavbrutt.

Spillbarheten i Blood Bowl er veldig enkel og ekstremt repeterende, men også avhengighetsskapende på en rar måte - litt som tetris. Jeg startet en kampanje og lagde meg et nytt orkelag, Choppa Squad, med mottoet 'Green iz best!' og startet min vei mot heltestatus. Jeg kjøpte stort sett bare spillere med mye på forsvar og styrke, og ga egentlig blaffen i sprintere og lignende - jeg skulle jo spille et orkelag! Stjernespilleren min var et stort troll, for å si det enkelt. Første kamp var mot et lag av dverger, og jeg er stolt av å kunne si at det grønne gresset var neseblodrødt før kampen var over. Det gikk stort sett i å banke dvergelaget og stoppe dem fra å score mål på meg. Det var her jeg fant ut at det egentlig ikke er lov å sparke motstandere når de er nede... bortsatt fra hvis dommeren ser en annen vei.

Du har en del frihet utenfor spillet i Blood Bowl til å lage til laget ditt slik du vil. Du kan ha stjernespillere, gå opp i nivå med enhetene dine, og trene dem opp før en viktig kamp. Du kan også leie inn et heialag, kjøpe inn doping eller bestikke goblin-dommerne. Gobliner er nemlig veldig mottagelige for bestikkelser.

Grafikken i Blood Bowl kommer ikke til å vinne noen kunstpriser, men den maler et fint bilde av spillet. Spesielt omgivelsene er pene å se på, og det er litt mer underholdende å spille verdens mest voldelige sport når du samtidig har en pen horisont i bakgrunnen. Musikken gjør også jobben med å heve stemningen, med episk musikk ved de rette situasjonene. Det eneste jeg ikke likte noe særlig med lyden var de to kommentatorene som skal tilføre spillet litt komikk, som bare var travle og ødela stemningen for meg.

Blood Bowl er grovt oppsummert en enklere versjon av Football Manager, bare satt til det brutale Warhammer-universet. Det er underholdende i korte perioder, og er sikkert ekstremt gøy for de som faktisk driver på med brettspillet Blood Bowl. Over lengre tid, slik som i kampanjemodusen, blir det litt for mye av det gode. Spillet er repeterende, og dette blir bare mer og mer tydelig jo lenger du sitter med det. Det har sine feil, men hvis du liker denne typen spill, og klarer å se over feilene, har Blood Bowl mye å tilby. Selv kommer jeg nok til å holde meg til noen kjappe kamper her og der, men kampanjemodusen orker jeg nok aldri å gjennomføre.