En eller annen gang i fjor skjønte Microsoft at de stod ovenfor en slank 2009-høst. Etter å ha levert en kraftig bunke spill hver eneste høst siden lanseringen av Xbox 360 kom plutselig et vakuum i 2009. Så hva gjør de da? Lager en tilleggspakke om til et fullprisspill.
Halo 3: ODST var egentlig tenkt å være en tilleggspakke til Halo 3. Og det merkes når vi spiller den. Som "The Rookie", en ny rekrutt i ODST-laget, skal vi landsettes i New Mombasa etter at byen har blitt angrepet av Covenant. Erfarne Halo-spillere kjenner umiddelbart igjen handlingen fra Halo 2, da Master Chief slåss i den samme byen. Og dette spillet foregår i den samme perioden i spillseriens tidsregning, men da sett fra øynene til en helt annen gjeng.
Vi styrer nemlig ikke bare The Rookie i ODST. Landsettingen av Rookie og troppen hans går ikke som den skal, og vår helt våkner opp seks timer senere i en øde storby herjet og ødelagt av Covenant-styrkene. Sporingssignaler fra lagkameratene gjør at Rookie legger ut alene på jakt etter troppen sin, og underveis finner han hjelmer, våpen og andre gjenstander som lar oss gjenspille det resten av troppen har opplevd mens Rookie var i svime.
En original måte å fortelle en historie på, og det fungerer. De ulike kapitlene der vi styrer forskjellige soldater er spillets absolutte høydepunkt. På sitt beste er dette like actionfylt, velregissert og spennende som de beste kapitlene i Halo-spillene. Jeg elsker å løpe over en heisekran på vei mot taket på en skyskraper for å finne en rakettkaster som jeg kan skyte ned Covenant-dropship med. Eller rase over stranda i en Warthog mens medsoldatene mine skyter løs mot en Phantom som kommer svevende mot oss fra skogen. Det er Halo som vi kjenner det, og dermed også litt skuffende.
Jeg hadde nemlig trodd at å ikke spille som Master Chief skulle føre til at jeg måtte bruke helt andre teknikker og tilnærmingsmåter i spillestilen min. Master Chief er tross alt en supersoldat, han regenererer skaden på rustningen sin og kan løpe fryktløs frem mot brutes og elites mens han fyrer løs med automatgeværet sitt. Men jeg spiller ODST som om jeg fortsatt var Master Chief. Den eneste forskjellen er at skaden jeg får underveis ikke regenereres, jeg må finne helsepakker for å få tilbake helsa. Men jeg tåler såpass mye skade at det slett ikke er nødvendig å bruke dekning eller være noe mer forsiktig enn jeg var da jeg befant meg i Mjølnir-rustningen til Master Chief. Spillmessig føles Halo 3: ODST nesten nøyaktig likt Halo 3, med unntak av at man må lete etter helsepakker av og til.
Og det er litt skuffende. Jeg hadde forventet meg litt mer troppebasert action, hvor medsoldatene hjelper hverandre og flanker fienden og lignende, men som regel står jeg igjen som eneste overlevende etter å ha drept nesten alle covenant-soldatene på egenhånd, akkurat som Master Chief pleide å gjøre. Bungie hadde også hintet om at spillet ville bli mer likt et eventyrspill, med detektivarbeid og etterforskning. Men dette finnes det ingenting av i spillet. Løp fra a til b til c og drep alle fiendene underveis er oppskriften her.
Likevel storkoser jeg meg i store deler av spillet. Martin O'Donnels fantastiske musikk overgår alle de tidligere Halo-spillene i ODST, det er så episk og atmosfærisk at det nesten gjør vondt til tider. Og den melankolske jazz- og pianomusikken som kommer etter man har gjenlevd et kapittel med en medsoldat og igjen styrer en ensom og forlatt Rookie i storbyen er sterk og stemningsfull.
Mens lyden og musikken er på topp, er ikke grafikken alltid like imponerende. Mye av spillet foregår i en relativt mørk by, men ODST-soldatene har et eget visir som gir terrenget et rødt omriss mens fiender lyser rødt og allierte lyser grønt. Med visiret aktivert minner grafikkstilen mer om Metroid-serien enn Halo-universet vi kjenner. Det må også sies at figurene ikke imponerer spesielt når det gjelder utseende. Bungie har en eller annen forkjærlighet for stygge hovedpersoner, og figurene i Halo 3: ODST ville ikke vunnet noen skjønnhetskonkurranse, verken for den tekniske eller estetiske kvaliteten på utseendet til hovedpersonene. Når det er sagt er omgivelsene akkurat så episke som vi forventer oss. Enten man er på toppen av en skyskraper eller nede i digre underjordiske hvelv føles alt gigantisk og storslagent.
Selv om jeg for det meste storkoste meg i de syv timene jeg brukte på å runde hoveddelen av spillet, ble det etterhvert ganske tydelig for meg at Bungie har tatt i bruk noen nødløsninger for å få spillet til å fremstå som et fullverdig fullprisspill. Spillsekvensene med The Rookie, der man går rundt i en gigantisk åpen storby på jakt etter neste spor, er egentlig som dødtid å regne. New Mombasa er nemlig ikke så spennende å utforske, spesielt ikke siden man må bekjempe tilfeldige møter med covenant i hvert eneste veikryss på vei mot neste kapittel. Etter å ha tråkket noen timer på kryss og tvers i New Mombasa var jeg ærlig talt ganske lei av den utdødde åpne verdenen som binder kapitlene sammen. Når man får spille som de andre i troppen i flashback-kapitlene er spillet helt topp, med klassisk Halo-spilling i avanserte og omfattende slag og knapt et kjedelig sekund. Mens den åpne spillverdenen som The Rookie utforsker er tom og kjip og full av meningsløse kamper mot fiender som sperrer veien videre, og etterhvert et ork å vende tilbake til mellom kapitlene. Det føles rett og slett som sekvensene der jeg utforsker New Mombasa har blitt lagt til i ettertid for å slenge på et par timers ekstra spilletid til spillet.
Hadde dette vært alt, ville Halo 3: ODST vært skuffende kort. Heldgvis har Bungie kompensert med det de kan best, nemlig en omfattende flerspillerdel med den nye modusen Firefight i høysetet. Firefight er i bunn og grunn Horde-modusen fra Gears of War i Halo-universet, og utfordrer deg til å bekjempe bølge etter bølge med Covenant-tropper så lenge du klarer. Intenst og moro. I tillegg har Bungie inkludert hele flerspillerdelen fra Halo 3 i spillboksen sammen med Forge-muligheten og en håndfull helt nye kart (i tillegg til alle fra Halo 3 pluss alle utvidelsespakkene, 24 totalt).
Halo 3: ODST er ikke Halo 4. Det er et skritt til siden for Bungie. En pust i bakken mens vi venter på Halo: Reach. Det er en oppfetet tilleggspakke, men den er akkurat fleskete nok til at jeg tilgir et par sleipe snarveier. På sitt beste er dette så intenst og moro som de foregående spillene har vært i sine fineste øyeblikk. Spillet har en rekke episke scener som sitter i hukommelsen din lenge etter at du er ferdig med spillet. Spillet føles som en naturlig del av Halo-universet og bør være et obligatorisk kjøp for alle Halo-fans.