Uncharted 2: Among Thieves

La meg si først som sist at jeg aldri var noen svoren fan av Uncharted: Drake's Fortune. På tross av god grafikk, en sterk historie og interessante personer levde spillbarheten aldri helt opp til de åpenbart gode intensjonene Jak & Daxter-skaperne Naughty Dog hadde for spillet. Gåtene var ikke særlig krevende, klatringen føltes påtatt, og fokuset var i altfor stor grad rettet mot de uendelig mange kampene man til en hver tid måtte pine seg gjennom med et i beste fall gjennomsnittlig kampsystem. For all del, det var et temmelig brukbart action-eventyr, men potensialet i spillet var så enormt at jeg gang på gang ble skuffet over at Naughty Dog ikke hadde lagt mer tid og krefter i å utnytte det til sitt fulle. Heldigvis for meg kommer det nå en oppfølger som retter opp i nesten alt.

For det er nesten som om Naughty Dog har lest tankene mine. Uncharted 2: Among Thieves er så og si alt forgjengeren kunne vært: Større, smartere, imponerende variert og ikke minst grisepent. Et perfekt eksempel på hvordan en oppfølger skal lages. Det er sjelden at man trives så godt gjennom et helt spill, og å fullføre det var rett og slett vemodig. Jeg ville ha mer. Men mer om det senere.

Som Nathan Drake legger du ut på en ferd i Marco Polos fotspor på leting etter en mystisk stein som ryktes å ha overnaturlige krefter. Ekspedisjonen utvikler seg raskt til å bli mer omfattende og farligere enn forventet. Persongalleriet utvides stadig, og det blir vanskeligere og vanskeligere å vite hvem man kan stole på.

Historien er knallsterk, og kunne båret nesten hele spillet alene. Jeg fikk konstant assosiasjoner til Indiana Jones-filmene, både når det kom til humoren, referansene til faktisk historie, reisingen mellom en rekke velkjente områder i verden - og ikke minst på hvor enormt vår helt får gjennomgå fra begynnelse til slutt. For Herr Drake får deng. Hele tiden.

Begynnelsen av spillet lar deg spille i nåtid og fortid, og balanserer dette bra. Man rekker aldri å bli lei av snø og is før man er tilbake i fredelige omgivelser i en helt annen del av verden. Dette skulle vise seg å stemme godt med den gjennomgående rytmen gjennom hele spillet, og det er tydelig at utviklerne har jobbet mye med akkurat dette. Rett før man blir lei av ett område, endrer omgivelsene seg drastisk, og man får blanke-ark-og-fargestifter-følelsen som er så digg når man spiller eventyrspill. Nytt område. Nye gåter. Nye utfordringer.

Variasjonen i spillbarheten er kanskje den største forskjellen fra forgjengeren. Spillet er i bunn og grunn delt opp i fire hovedkategorier: gåteløsing, klatring, sniking og skyting. Ofte blandes disse sammen. For å løse en gåte må man stort sett, som i Tomb Raider-spillene, klatre rundt til forskjellige punkter i rommet man befinner seg i for å finne spaker eller andre gjenstander man må bevege på. Når man kommer til områder befolket av soldater, er det alltid viktig å snike seg rundt og uskadeliggjøre så mange som mulig før man blir oppdaget og helvete bryter løs.

Det kule er at Uncharted 2 konstant blir avbrutt av situasjoner hvor man enten løper mot kamera, fra kamera, trykker på knapper som angis på skjermen eller andre morsomme små action-sekvenser som gir en herlig avveksling fra det sedvanlige, og som samtidig byr på litt ekstra adrenalin. I beste Indiana Jones-stil må man flykte fra tanks, løpe over broer som kollapser under bena, og beine gjennom falleferdige hus mens de blir skutt sønder og sammen av millitærhelikoptere. Disse sekvensene holder liv i spillet, og det er nesten umulig å legge fra seg håndkontrolleren når man vet at en ny episk opplevelse høyst sannsynlig venter rundt neste hjørne.

Men det er ikke bare action-sekvensene som holder øynene klistret til skjermen i time etter time. Musikken er akkurat så filmatisk og episk som jeg håpet på, og grafikken er noe av det bedre jeg har sett i løpet av denne konsollgenerasjonen, både teknisk og estetisk. De enorme områdene er nydelig detaljerte, og de mange klatreløypene glir godt inn i omgivelsene og føles sjelden som om de var slengt på i ettertid, slik så mange spill i sjangeren har en tendens til å gjøre. Lys- og skygge-effekter fungerer utmerket, og figuranimasjonene er fantastiske. Også i nærkamp har Nate en rekke forskjellige måter å angripe på, selv man stort sett kun trykker på firkantknappen.

Uncharted 2: Among Thieves' største styrke er at det aldri slutter å overraske, og at det sjelden føles rutinepreget. Unntaket er de mange skytekampene, som jeg synes var en svakhet også i forgjengeren. I mine øyne er Nathan Drake først og fremst en eventyrer og utforsker, ikke en soldat eller massemorder. Etter å ha fullført spillet hadde jeg tatt knekken på hele 968 fiender, noe som bryter litt med dette imaget. Selv om kontrollene er betraktelig forbedret fra Drake's Fortune er kampene stort sett for lange og ensformige, og jakten etter ammo og nye våpen føles litt overflødig for denne typen spill. Jeg savnet virkelig pistolen med evig ammo fra Tomb Raider-spillene. Akkurat disse kampene kunne lett vært kortet ned til fordel for mer utforsking av eventyr- og historiedelen. Dette er det eneste elementet i spillet hvor jeg sitter med en følelse av å ha spilt spill som har gjort dette betraktelig bedre, et inntrykk som styrkes av en ganske middels AI på de mange soldatene.

Det andre ankepunktet jeg har med Uncharted 2: Among Thieves er at det er en noe kort opplevelse. Rundt ti timer for en gjennomspilling er helt greit for et spill av denne typen, og jeg foretrekker en kort og variert opplevelse fremfor et spill stappet med fyllmassesekvenser hvis eneste funksjon er å hale ut spilletiden. Jeg føler likevel at historien i spillet er såpass sterk at jeg skulle ønske at Naughty Dog hadde turt å dvele ved denne oftere uten å være redd for at jeg skulle kjede meg. Dette kunne lett vært et 25 timer langt spill, og jeg må innrømme at jeg var litt skuffet da det hele var over etter to kvelders spilling. En av de beste tingene ved Indiana Jones-filmene jeg tidligere sammenlignet med, er at action-sekvensene er møysommelig fordelt mellom ofte lange opphold i fredelige omgivelser hvor historien alene står i fokus. De eneste gangene man kan slappe av i spillet er stort sett etter å ha tatt livet av alt og alle i nærheten. Etter en løst gåte braker det løs igjen.

Om du skulle føle at spillet slutter så altfor tidlig, har Naughty dog inkludert en rekke flerspillermoduser for å forlenge opplevelsen. Selv om den obligatoriske Death Match-delen lett kan droppes til fordel for spill som Call of Duty: Modern Warfare 2 denne vinteren, er likevel samarbeidsmodusen, hvor man enten slår seg sammen for å drepe fiender eller jakter på skatter, fornøyelig tidtrøyte. Og om du vil fordype deg i enspillerdelen er det alltids flere vanskelighetsgrader, en rekke bortgjemte skatter og selvfølgelig en bråte trophies å jakte på.

Alt i alt er Uncharted 2: Among Thieves blant årets desidert beste spill, og definitivt det beste jeg noensinne har spilt på en Playstation 3. Med en grafikk i toppklassen, en rytme og variasjon nesten uten sidestykke, og en historie som holder deg benket fra begynnelse til slutt, er dette et av årets sikreste kjøp for Playstation 3-eiere. Nå venter jeg bare på oppfølgeren.