Cursed Mountain

Jeg applauderer en hvilken som helst spillutvikler som våger å trå utenfor den gitte sjangerboksen. Skrekksjangeren har en enorm fallhøyde. Hvis det blir for tradisjonelt er du allerede på vei med hodet først ned i klisjégruva, og hvis det prøves på noe nytt kan du banne på at det blir plukket på hvis det ikke fungerer perfekt. Cursed Mountain føles som en miks av disse to absurde scenarioene, og det er nesten så jeg ikke vet om jeg skal klappe eller bare snu meg og gå. Det er en salig blanding av skrekkutgivelser vi har sett før, men samtidig med enkelte nye elementer som utføres med remote-kontrolleren.

Du er Eric, en skotte eller ire, hvis man skal dømme etter aksenten hans (som forresten er en blanding av gutturale lyder kun de med et kyndig språkøre vil klare å tyde i sin helhet.). Eric bestemmer seg for å helt alene klatre opp på selveste Verdens Tak for å finne sin bror Frank, som forsvant sammen med en ekspedisjon på leting etter en viss gjenstand. I funnet av gjenstanden kan det virke som ekspedisjonen har tråkket fjellgudinnen kraftig på tærne, da hun slipper løs sin vrede på alle de små byene strødd over Himalayas topper, og infiserer dem med spøkelser.

Vårt første møte med Eric er da han besøker en tilsynelatende forlatt by. Når jeg først vandrer rundt i den lille fjellbyen og først begynner å kjenne på stemningen, er det noe som treffer meg. Spede lyder fra ingensteds, svak gråt som kryper seg gjennom tåka og ikke minst den snikende følelsen av å ikke være alene. Det er herlig nervepirrende helt til en tilsynelatende tilfeldig gammel mann dukker opp, dreper stemningen og forteller deg om en ny og spennende funksjon. Det hjelper heller ikke at mannen snakker som Yoda ("du ikke klar for dette") mens han gir deg instruksjoner om den nye evnen din. Du velger å svare nonsjalant "I'm not a Buddhist, you know", før du oppnår høyst åndelige krefter.

Med den nye funksjonen 'third eye' kan du nå åpne låste dører og drepe spøkelser ved å veive kontrollen spastisk rundt i lufta. Det er bare å vende seg til veivinga; det er nettopp denne funksjonen Deep Silver har tenkt ut som Cursed Mountains smarte varemerke. Kanskje sammen med de latterlig dårlige kontrollene. Når du beveger deg som Eric kan det nemlig virke som han bærer et ekstra menneske med seg eller som skoene hans er ene og alene laget av bly. Kontrollen er så endeløst klønete at det var flere ganger jeg valgte å dø fremfor å prøve å løpe vekk, fordi jeg visste at Mr. Man sprang omtrent like målrettet som en hodeløs kylling.

Kampene i Cursed Mountain handler om bruken av det tredje øyet ditt. Du bruker denne funksjonen for å skyte symboler på brystet til spøkelsene med dine magiske isøks (nei jeg tuller ikke). Deretter utføres et spastisk vink med wii-moten og jobben er utført. Kampsystemet føler jeg redder Cursed Mountain fra bunnkarakterene, da dette elementet til tider kan være med å livne opp spillet litt, til tross for den banale styringa av Eric.

Grafikken og omgivelsene er såpass statiske og kjedelige at frihetsfølelsen av å være på verdens høyeste fjellkjede svinner hen. Deep Silver kunne ha tatt tak i dette konseptet og skapt noe som var unikt og spesielt. Det virker derimot som de bare har gulpet opp en tilgjengelig historie og spydd ut noen intetsigende brett.

Historie-junkie eller ikke; du kommer nok ikke til å falle hodestups for Cursed Mountains forsøk på originalitet. Historien er oppgulp fra både Silent Hills okkulte krumspring, Resident Evils fokus på andre kulturer og spøkelsene fra Project Zero-spillene. Nå og da finner du notater din kjære bror har lagt igjen i byene han besøkte. Det blir mer og mer åpenbart at ikke bare var ekspedisjonen dømt fra starten av, men din bror var en utrolig sutrete drittsekk. Fra hans dagbokinnlegg å dømme viser bror Frank lite tegn på anger samtidig som han virker nesten barnslig arrogant og latterlig dum i måten han går frem på. Det slår meg nå at et hvilket som helst annet menneske enn vår mann Eric ville latt broren fryse fast på Himalaya. Makan til frekkas!

Det eneste stedet Cursed Mountain bidrar med skrekk, er i frasen "skrekkelig dårlig". Spill i survival horror-sjangeren avhenger som oftest av en klaustrofobisk sinnsstemning for å sette hjertet i halsen og adrenalinet i gang. Cursed Mountain mangler de små rumpesparkene som minner deg på at dette er faktisk er et skummelt spill. Den største mentale utfordringen er ikke å konfrontere et skummelt spill, men å gidde å fullføre det.

De siste kapitlene i Cursed Mountain var definitivt de jeg koste meg mest med. I takt med oppsnøringen av historien øker spøkelsene i intensitet. Jeg tok meg selv i å skvette et par ganger og ble faktisk mer våken og gira mot slutten. Stemningen krøp seg inn på meg, og hadde det ikke vært for den tafatte slutten ville jeg faktisk ha kost meg med hele den siste halvdelen av Cursed Mountain.

Gode skrekkspill baserer seg på en solid, mystisk og gjennomført historie. De aller beste har gjerne flere lag, og spiller på spillerens psyke og underbevissthet. Det skal være sagt at det er sjelden vi ser skrekkspill som utspiller seg i så originale omgivelser som i Cursed Mountain, og dette konseptet kunne virkelig ha blitt noe bra. Om utviklerne hadde tatt seg tid til å finpusse kontroll, lyd og spillbarhet kunne Cursed Mountain vært et gjennomført godt produkt, men spillet de har nå er intet annet enn pinlig gjennomsnittlig. Hvis du leter etter et godt skrekkspill ville jeg gått rett forbi dette og fortsatt letingen.