Dead Space Extraction

Dead Space Extraction, en forløper til handlingen i Dead Space, følger flere ulike rollefigurer, denne gangen i klassisk førstepersonsperspektiv. Vi følger Lexine Murdoch fra Aegis VII-kolonien, Nathan McNeal fra P-Sec, Gabe Weller fra Ishimura-skipet og Warren Eckhart fra toppnivået i utgravningsbransjen. I tillegg får vi følge doktor Catherine Howel i deler av spillet. Mange av virkemidlene fra Dead Space tas videre i Extraction, og ble du skremt sist gang, kan du banne på at du blir det nå også.

Jeg er en av dem som sliter med å runde et hjørne i et spill dersom jeg vet at det venter deng på andre siden. Selve skremmeelementet ligger for meg mye i det som ikke vises av blodtørstige monstre på skjermen, men i det som antydes via musikk, brettdesign og stemning. Derfor var jeg noe skeptisk til å ta for meg et såkalt "on rails"-spill som Dead Space Extraction er. Du styrer nemlig svært lite selv. Bevegelser og kameravinkler går automatisk, og du som spiller får andre oppgaver. Dette fører selvsagt til at historien flyter mye bedre og hendelser følger logisk etter hverandre, men det store spørsmålet er om det fungerer i et skrekkspill.

Svaret er ja. Utviklerne i Visceral Games har selv uttalt at de vil satse på spenning og pirring av nerver i stedet for å ha monstre som gjemmer seg i skap rundt omkring for å sjokke deg med jevne mellomrom. Kameraet beveger seg nesten hele tiden urolig fra side til side, og du vet aldri hvor neste fiende dukker opp fra på grunn av de stadige svingningene. Følelsen av å ikke ha kontroll nok til å kunne stoppe før neste sving viste seg for meg som en pulshoppfaktor uten like. Enkelte steder i spillet, som før man går inn dører, kan man stoppe opp for å lade om og puste ut. Ellers får man enkelte småstopp mens dialogene går, i noen sekunder der man fritt kan bevege kameraet og i de få tilfellene der man kan velge hvor man vil gå. Resten av tiden følger spillet sin forhåndsbestemte rute, og det funker som bare det. Sammen med stemningsskapende musikk, lys og hviskende stemmer i bakgrunnen er det bare å spenne på seg bleia og smøre Go'negl over alt som kan bites av negler.

Samtidig følger det en del utfordringer med et slikt automatisk vandresystem. For å plukke opp gjenstander og åpne luker og skap bruker man Z-knappen på nunchuken. Nervøse rollefigurer som stadig flytter blikket i alle retninger skaper mildt sagt problemer for ammunisjonsfattige og hardt skadde spillere. Når man ser en eske med ammunisjon eller helse nederst til høyre på skjermen, sikter på den og ser den unnslippe såvidt fordi idioten som styrer øynene absolutt må kikke opp i taket, skrikes det gjerne høyt. Dette gjelder spesielt når man spiller på de tøffeste vanskegradene, der for mye sløsing med ammunisjon betyr en sikker død. Man har hele tiden sin trofaste Rivet Gun, som aldri slipper opp for ammunisjon, men denne holder ikke mot horder av Necromorphs. Ikke sjangs.

Foruten gamle våpen som Plasma Cutter, Flamethrower og Pulse Rifle har man i Extraction også med et slags sveiseapparat som moser fiendene med elektrisitet. Stasis, evnen til å midlertidig fryse fiendene, er også et svært viktig element i Extraction. I tillegg brukes telekinese aktivt, blant annet som et kampelement hvor man kan trekke til seg ting og skyte dem mot fiendene. Effektivt og ammunisjonsbesparende. I løpet av historien må man også på tur utenfor romskipet, og sekvensene uten tyngdekraft er deilige og estetisk vakre avbrekk fra de skitne gangene og trange heissjaktene.

Fiendene må som sist også skytes i hjel på riktig måte. Det nytter ikke å klemme ut flere runder rett i magen på nærmeste fiende - det vil faktisk fungere mot sin hensikt siden du bruker opp ammunisjon på meningsløs skyting. Stikkordet er presisjonsskyting, og målet er ekstremitetene - også kalt armer og bein. Necromorphene dør ikke nødvendigvis om du skyter av dem hodet eller beina. De finner bare en ny måte å bevege seg på, og selv om de mister beina og alle håp om å få delta i Skal vi danse, mister de på ingen måte motivasjonen til å drepe deg. Det gjelder å fjerne flest mulig lemmer, helst så tidlig som mulig slik at fiendene ikke kommer seg bort til deg. Nevnte Rivet Gun blir etter hvert svært effektiv som et førstevalg mot de fleste fiendene. Klarer du å fjerne et par bein blir Necromorphen plutselig mye mer ok å forholde seg til, og Rivet-gønneren er en effektiv liten sak til nettopp det formålet.

Kontrolloppsettet er også greit å forholde seg til, spesielt om du spiller med Wii Zapper (eller tilsvarende billigplast). Nunchuk i venstre hånd, med Stasis og telekinese tilgjengelig, og Wiimoten i pistolgrep, med avtrekkeren på pekefingerplass. Man lader om og utfører nærangrep ved å riste på nunchuken, avhengig av hvor man peker Wiimoten. Strobelyset man bærer med seg aktiveres ved å riste på Wiimoten, og det er strengt tatt alt.

Jeg liker historien i Dead Space Extraction, og den følger fint inn som en del av hele franchisen, med både førstespillet, tegneserien, animasjonsfilmen Downfall og bonusmaterialet man kan låse opp ved å være flinkis gjennom historiespillet. Oppdagelsen av markøren, som etter hvert skal føre til et blodbad av dimensjoner, skildres på en interessant måte her, og i og med at man får spille som flere ulike rollefigurer får man et innblikk i ulike aspekter av historien. Selve historiespillet er noe kort, men gjenspillingsverdien er ikke så altfor dårlig på grunn av bonusmaterialet som kan låses opp. I tillegg har utvikleren lagt til en Challenge Mode der poenget er å overleve så lenge som mulig. Morsomt, men kanskje ikke like nervepirrende. Samtidig forlenger den spillopplevelsen, spesielt om du spiller sammen med en venn. Et klart kjøp for fans av serien, og et meget bra frittstående spill for oss som ikke har full oversikt i Dead Space-universet.