Scribblenauts

Konseptet er så enkelt at du har kanskje tenkt på det selv en gang. Tenk deg et spill der du kan tilkalle hva du vil for å hjelpe deg. Du kommer til en stengt dør, skriver slegge, og knuser den til pinneved. En baby gråter, du tilkaller en smokk og han roer seg. En katt på et tak har en nøkkel, du tilkaller en stige, klatrer opp og henter den.

Tenk deg videre at du kan løse disse problemene på utallige måter. Du kunne tilkalt en fakkel og tent fyr på døren i stedet for å knuse den. Du kunne tilkalt en tåteflasek eller en rangle til babyen. Eller en barnevakt. Og i stedet for å klatre opp til katten kunne du tilkalt en hund som jagde katten ned fra taket.

Scribblenauts er et slikt spill. Ved å skrive inn ett av over 20.000 ord dukker det nevnte ordet opp som et objekt i spillet. Begrensingene går på stygge ord, egennavn (som Ipod, Playstation, Jesus) og ikke-fysiske objekter (som kjærlighet, tanker, osv). Foruten disse dukker så og si alt du skriver opp i spillet i fysisk form.

Dermed er lekeplassen åpen, og for en lekeplass det er. I starten sitter man bare med et stort smil om munnen og ler av alle mulige rare ting man kan tilkalle. En ape. En banan. En kokk. En pizza. Tilkall en pistol og gi den til noen. Lag et trommesett og tilkall en musiker. Objektene du tilkaller virker nemlig på hverandre. En løve vil spise deg. En hund vil jage en katt. Det er en banal og forenklet logikk, men den er akkurat avansert nok til at man frydefullt gleder seg over det dramaet man klarer å skape på skjermen.

Når du går lei av å leke deg på tittelskjermen er det på tide å begynne spillet for alvor. Spillet er delt inn i ti verdener, som hver byr på en bunke utfordringer. Disse er delt i såkalte action-utfordringer og puzzle-utfordringer. Action-delen går rett og slett ut på å komme seg til en stjerne som ofte er gjemt unna på finurlig vis. Disse oppgavene er ikke så vanskelig i seg selv, men krevende hvis man tar spillets ekstrautfordring som går ut på å klare oppgaven tre ganger på rad uten å tilkalle de samme gjenstandene man tidligere har brukt. En skikkelig utfordring for fantasien.

Puzzle-oppgavene går ut på å løse en spesifikk oppgave på hvert brett. Det kan være så enkelt som å gi noen noe å spise, eller betydelig mer avansert, der man må lime ting fast i hverandre og mikse og trikse. På de høyere nivåene må man være utrolig kreativ og presis for å klare å komme seg til stjernen.

Det er et tonn med oppgaver å bryne seg på i Scribblenauts. I tillegg kan man lage egne nivåer, og ikke minst leke seg.

Og det er litt av problemet med Scribblenauts, for spillets oppgavedel er ikke den som underholdt meg mest. Spillet har nemlig et komplett uforståelig kontrollsystem. Man styrer en mann kalt Maxwell på hvert brett, men i stedet for å kontrollere ham med styrekrysset som i vanlige todimensjonale spill, flytter Maxwell seg dit du peker pennen. Så hvis du bommer på en liten gjenstand du skulle trykke på, kan Maxwell fort havne i døden. Det er et fiklete og upresist kontrollsystem, som forårsaker altfor mange ufrivillige ideer fordi Maxwell løper avgårde fordi jeg trykker litt feil.

Jo mer komplisert oppgavene blir, jo lettere blir det å gjøre små feil, og jo mer må man gjøre på nytt. Og det er frustrerende, og ødelegger en god del for spillets oppgavedel.

Men ikke nok. Scribblenauts byr nemlig på underholdning utenfor det å bryne seg på oppgavene. Gi spillet til en kompis og se hvordan han løser oppgavene. Jeg synes nesten det er like morsomt å se samboeren min prøve seg i spillet som å spille det selv. Det er artig å se hvordan hun tenker på helt andre løsninger enn meg av og til. I stedetfor å klatre opp til katten på taket med en stige jager hun den ned med en hund. Hva slags kjøretøy tilkaller hun for å komme seg over hoppet?

Jeg tror spillet kunne scoret høyt på generere en slags kvasipsykologisk profil på spilleren basert på hva slags løsninger du har valgt i løpet av spillet. Enkelte vil gå løs på oppgaver med skytevåpen, raketter, vold og atomvåpen. Andre vil forsøke å tilkalle figurer til å hjelpe seg, mens noen kanskje vil prøve seg på fysiske løsninger ved hjelp av verktøy og redskaper. Scribblenauts forteller noe om deg selv og din egen psyke når du blir stilt ovenfor en utfordring med fritt valg av hva du vil bruke for å løse oppgaven.

Og derfor er jeg villig til å tilgi det håpløse kontrollsystemet. Scribblenauts er et spill som gir meg innsikt i meg selv, mye mer enn noe annet spill har klart på lang tid. I tillegg er det lærerikt.

Min sønn på åtte har spilt det i timesvis allerede, og får virkelig utfordret og utvidet vokabularet sitt. Spillet kan spilles på norsk, og selv om det merkes at det engelske vokabularet har blitt direkte oversatt og noen ord og vendinger har forsvunnet underveis, holder det i massevis. I en litt tilpasset form hadde dette spillet vært et kjempemessig undervisningsverktøy i norskopplæring.

Jeg skulle ønske at 5TH Cell hadde laget et litt mer gjennomtenkt kontrollsystem, for den vinglede fysikkmotoren og den tullete styringen av Maxwell er virkelig svært frustrerende av og til. Men til tross for dette klarer jeg ikke å legge fra meg spillet. Eller slutte å prakke det på folk jeg møter. Scribblenauts er årets mest originale spill, og et morsomt psykoanalytisk eksperiment som virkelig kan gi deg ny selvinnsikt.