Spore Hero

Selv om det originale Spore både fikk en grei mottakelse i media og solgte bra, levde det ikke helt opp til de skyhøye forventingene i forkant av lanseringen. At utvikler Maxis og Electronic Arts bestemte seg for å tjene inn litt ekstra på spinoffs og tilleggspakker kom heller ikke som noen overraskelse, spesielt med tanke på det evig-ekspanderende Sims-varemerket de tidligere har laget sammen. Og nå sitter vi altså her med Spore Hero for Wii.

Det første som slår meg når jeg begynner å spille, er fornemmelsen av å ha spilt dette før. De ja vu all over again. Det er noe veldig kjent med...alt, egentlig. Spillbarheten og måten de andre figurene snakker til meg vekker nostalgiske følelser i meg uten at jeg helt skjønner hvorfor. Etter et par minutter med utforskning av et mindre område får jeg endelig muligheten til å endre litt på den klumpen av en figur jeg har.

Jeg bestemmer meg for å prøve å lage en liten drage, ettersom jeg vokste opp med spill som Spyro The Dragon. Da slo det meg: Spore Hero minner meg om det første Spyro-spillet!

Det er et stykke mellom Spore Hero og opphavet Spore. Utvikleren har likevel bevart selve firgurskaperen, som er mer eller mindre helt lik den i forgjengeren. Det er et pluss, men siden dette spillet heller fokuserer på å være et plattformeventyr, oppleves den som litt overflødig. Spillet oppfordrer til å skape sin helt egne unike figur til spillet, men jegg føler at dette blir litt feil når flere områder krever at du utvikler visse hjelpemidler for å komme videre.

Det er for eksempel et vann man må kunne svømme for å komme seg over, og for å svømme må man skaffe seg finner på vesenet sitt. Det er ikke frivillig; man kommer seg ikke videre i spillet om man ikke utvikler seg slik spillet krever. Det hjelper heller ikke at jeg bare får ett par finner å velge mellom. Det samme gjelder vinger og andre etter hvert obligatoriske hjelpemidler. Etter å ha åpnet opp nye områder senere i spillet får du riktignok litt større frihet i forhold til dette, men mye av "evolusjonen" føles som om de litt krampeaktig skal minne deg på at du spiller et Spore-spill.

Grafisk ser selve verdenen ganske flott ut, og teksturene er langt fra så forferdelige som noen Wii-spill har en tendens til å ha. Animasjonene er derimot hakkete, og deler av figurene kan gå igjennom flere andre objekter eller figurer om de er litt for lange. Jeg lagde for eksempel en kar med veldig lange armer. Hvis jeg gikk inn i en litt lav hule, stakk armene opp gjennom taket. Jeg opplevde faktisk også at kameraet blir plassert inne i kroppen til en annen figur i visse filmsekvenser, og det viser hvor lite tid utvikleren har brukt på å teste spillet.

Figuren din vil også sette fra seg fotspor når den trasker rundt, noe som i seg selv er en morsom ide. Problemet er at det alltid er samme fotavtrykk som dukker opp uansett hvilket sett med føtter du har valgt. Om du har en fot som egentlig bare er en stor klo, vil fotsporet fortsatt vise en normal fot med tre tær. Nok et tegn på slurvete testing.

Spillet som sagt om Spyro The Dragon. Du har halvåpne områder hvor du kan sprade rundt som du vil, og forskjellige oppdragsgivere deler ut oppgaver til deg. Du samler stjernesteiner som låser opp nye kroppsdeler til figuren din, og du beseirer fiender ved å rise på kontrollen, trykke på B-knappen eller riste på nunchuck'en.

Kampene er klønete og kontrollen er unøyaktig, og disse elementene spiller naturligvis en sentral rolle. Du har muligheten til å blokkere angrep, men ettersom dette uansett vil koste deg litt helse, er den beste taktikken å bare gyve løs på motstanderen.

Skulle fienden vise seg å være bedre enn din figur, er det betydelig mye vanskeligere å hale seieren i land. Eneste mulighet da er å først ta turen rundt for å banke opp svakere fiender for så å vende tilbake når du er sterk nok. Denne prossessen gjentas før nesten hver eneste bidige boss. Dette i seg selv er ikke et enormt problem, men mangelen på fiender i begynnelsen av spillet gjør dette til en veldig kjedelig jobb.

Som i The Sims har alle skapningene en slags form for språk, men i motsetning til Simmene er vrøvlet figurene spytter ut utrolig irriterende, og volumet på stemmene er satt et par hakk høyere enn alt annet i spillet. En kan lett påføre seg hodepine etter en time eller to med dette bråket.

Hodepine får man også av å navigere seg rundt i spillet. Et totalt fravær av minikart og kompass gjør at du må gå inn på startmenyen for å finne ut hvor du skal, og til og med da er det vanskelig å skjønne hvilken vei man står. Dette gjør å finne frem til de forskjellige målene unødig tungvint.

Spore Hero er alt i alt et ganske slurvete spill, med figurskaperen som et hederlig unntak. Spillet byr også på en kampmodus hvor du kan spille som andre figurer, men noe særlig ut over dette er det ikke å hente i Maxis' nyeste evolusjonssimulator.