Magna Carta II

Jeg var ærlig talt ikke særlig imponert etter å ha spilt demoen til Magna Carta II. Det føltes uferdig, både når det kom til Softmax' bruk av Unreal-motoren og handlingen i spillet. Nei, å si at det skulle bli en fryd å spille Magna Carta II ville være ren, skjær løgn.

Men nå er jo overraskelser som oftest en hyggelig affære, og Magna Carta II var slett ikke så dårlig som jeg hadde trodd. Etter rundt tretti timer kommer det seg, selv om det slett ikke er snakk om et banebrytende japansk rollespill som nødvendigvis overbeviser fans av sjangeren. Det er rett og slett for mye i spillet som ikke strekker til for å slå skikkelig på stortromma.

Magna Carta II forteller historien om Juto, en ganske ung kar som føles som en skikkelig rollespillklisjé. Med sitt hukommelsestap, sine personlige problemer og et påfallende tungt sinn er det ikke særlig attraktivt å tilbringe mange timer sammen med ham. Spesielt ikke når alt dette er opplevd i en rekke spill tidligere. Uansett, Juto trekkes raskt inn i en krig mellom den avsatte kronprinsessen og den maktgale statsministeren - selvfølgelig i tillegg til jakten på personlig hevn og en masse ting han må komme til bunns i. Softmax følger virkelig standardoppskriften i dette rollespillet.

Om jeg skulle holde tilbake på "been there, done that"-snakket mitt og heller fokusert på andre sider ved spillet, ville det ikke vært mye igjen å si. Magna Carta II følger nemlig et særdeles utprøvd konsept som gjennom flere år har blitt finpusset av ymse japanske utgivelser, og det er et konsept som er altfor godt knyttet til røttene til at det utfordrer oppskriften noe særlig. Det blir selvfølgelig gjort forsøk her og der, og da stort sett på kampsystemet, et velkomment element i Magna Carta IIs dejá vu-maraton.

I Magna Carta II har de tilfeldige kampene blitt gjort mye mer action-betonte. Du ser hvilke fiender det er mulig å havne i bråk med, og du starter slåsskampen ved å trekke våpenet ditt. To av vennene dine dukker opp for å hjelpe til, og kampen er i gang. Du slåss for det meste ved hjelp av én knapp, og hvert angrep du utfører påvirker et utholdenhetsmeter. Ved å angripe får du også spesialpoeng som kan brukes til å dele ut spesialangrep.

Visst høres det grunnleggende ut, men Magna Carta II byr på en ganske smart funksjon som gjør at du fritt kan veksle mellom samtlige personer i laget ditt. Figurene kan overopphetes når utholdenhetsmeteret når toppen, og de blir da ubrukelige for en kort stund. Det er derfor viktig å veksle mellom figurene hele tiden. I visse tilfeller er det også mulig for figurene å kombinere angrep for å danne spesialkombinasjoner, og om du beregner riktig kan du fjerne overopphetingen som skjer ved utføring av spesialangrepene. Softmax har faktisk klart å få til et ganske smart system for å få kampene til å føles både aktive og underholdende.

Hver figur har muligheten til å bruke to forskjellige typer våpen, med forskjellige angrep og ferdigheter som resultat. Den barnslige Celestine kan for eksempel benyttes enten med bue eller - helt sant - røkelse. Og magikeren Crocell kan kjempe med enten slåsshansker eller ild. Hvert våpen må oppgraderes individuelt, og det må også ferdighetene og angrepene som er knyttet til de forskjellige våpnene.

Det tar ganske lang tid før Magna Carta II blir slitsomt. Jeg døde for første gang etter rundt 25 timer uten å ha grindet noe i det hele tatt. Men så ble det også skikkelig slitsomt på det punktet, muligens fordi jeg ikke hadde brukt nok tid på å slåss litt ekstra for å gå opp et par ekstra nivåer.

Figurdesignet i spillet er mesterlig, men dessverre får vi ikke sett så mye til akkurat det i løpet av spillet. I løpet av dialogene dukker større bilder av figurene opp i all sin prakt, men stort sett ser vi lite til Hyung Tae-Kims ferdigheter ettersom de spillbare figurene er mye mindre detaljerte. Og det virker litt som dette er gjort bevisst i Magna Carta II. Grafikken er tydelig men uavansert. Softmax har ikke klart å få spillet til å se ut slik jeg mener det burde, selv om de skryter av å benytte Unreal-motoren. Sikten er også ganske kort utendørs og lyssettingen er inkosekvent, bare for å nevne noen av problemene.

Magna Carta II er, på tross av visse morsomme tillegg, et spill som føles underveldende. Litt som om man forventer Louis Armstrong men får en tredjeklassing med blokkfløyte i stedet. Selvfølgelig går det an å berømme tredjeklassingens iherdige blåsing og gode prestasjon utfra omstendighetene, men det er likevel ikke like flott som tonene man hadde forespeilet seg. Softmax har prøvd, men de har ikke lykkes i å få Magna Carta II til å skinne. Det kunne trengt mer av nesten absolutt alt, og ikke minst burde de turt å tråkke litt utenfor den akk så opptråkkede stien for japanske rollespill.