Order of War

Jeg har alltid hatt en brennende interesse for historie, strategi og krigføring. Dette har ikke minst kommet til uttrykk gjennom interessen for den annen verdenskrig. Order of War lover meg og likesinnede spillere en smeltedigel av alle disse elementene, tettpakket med action, og med spesielt fokus på de filmatiske kameraeffektene.

Det første jeg gjør når jeg skal spille et spill som hevder å bunne i historiske hendelser og fakta er å oppdatere meg på disse fakta fra uavhengige kilder. Det beste jeg vet er å kunne leke meg gjennom en digital historieleksjon, men jeg tar ikke slike fremstillinger for god fisk uten å ha sjekket opp at de presenterte fakta er til å stole på.

Etter å ha spilt et par slag i Order of War og for sikkerhets skyld sjekket opp en del historiske fremstillinger mot seriøse kilder til kunnskap om annen verdenskrig er jeg likevel overbevist om at Wargaming.net har gjort en grundig jobb med det historiske materialet.

Spillet omhandler de mest kjente britisk-amerikanske operasjonene på fransk territorium rett i forkant av og etter invasjonen av Normandie den 6 juni 1944 - D-dagen. Dessverre snakker de tyske instruktørene i østfrontkampanjen til deg med umiskjennelig britisk dialekt, noe som selvsagt hjelper på forståelsen, men gir et litt mindre realistisk inntrykk av kommandolinjen. Heldigvis snakker kapteinene og løytnantene til deg med tysk aksent, du blir tiltalt med tysk rang (Herr Oberst), og på slagmarken lyder utropene på tysk og russisk.

Mens mange av mine strategispillende venner ofte finner detaljstyring i strategispill både kjedelig og vanskelig, er dette noe jeg faktisk savner i Order of War. Jeg kunne også godt ha tenkt meg å ta rollen som feltmarskalk Montgomery med ansvar for å planlegge hele operasjonen i Frankrike, i stedet for å bare bli tildelt en flanke eller et ferdig utformet slag. Jeg får tidvis en følelse av manglende frihet. Slagplanen er lagt av de store hoder fra datiden: Patton, Montgomery, Churchill, Eisenhower. Jeg skal bare utføre ordre. Likevel får jeg stadig litt mer strategisk innflytelse på utfallet etter hvert som jeg spiller meg gjennom kampanjen, selv om tidsbegrensningene skapt av fiendens manøvre tvinger meg til å ta større risikoer i felten enn det jeg er vant til fra andre strategispill. I bytte mot friheten til å utforme slagene i kampanjen, får man både en intens historieleksjon, og en leksjon i strategi. Gjennom instruksjonene som gis, ispedd noen omganger prøv og feil, finner jeg relativt raskt ut hvilke soldater som er effektive i hvilke roller og mot hvilke fiender, og hvilke som vil bli slaktet.

Når jeg endelig hadde kjempet fram et lite fotfeste i Frankrike gjennom operasjonen "Storm from Heaven", og kunne ta fatt på landgangen på Omaha Beach, ble jeg nesten overveldet av den enorme slagmarken som møtte meg. Omaha Beach er livaktig gjenngitt, og minner mye om fremstillingene gitt i de senere års mer romantiserende krigsfilmer og dokumentarer. Hollywood-stemningen blir også forsterket av at hvert og ett av landingsfartøyene var lastet med 40 soldater som lignet mistenkelig mye på Tom Hanks i Redd Menig Ryan. Kontrollene er finjustert siden den tidlige beta-versjonen, og en ny opplæringsdel gjør dem lettere å forstå. Men spillet er ikke helt fritt for bugs. Blant annet endte et slag i kampanjen opp på feil slagmark og i feil rekkefølge.

Ettersom kampanjene på Østfronten og Vestfronten byr på litt liten strategisk frihet, er det desto gledeligere når jeg går løs på Skirmish-modus, og deretter kjempe online. Disse to er grunnleggende det samme, med unntak av at du i sistnevnte slipper å lastes med en AI som motstander, men til gjengjeld kan oppleve lagg. Nettslagene går gjennom Gamespy, og systemet er selvforklarende. I både Skirmish og online forbereder du slagene ved først å velge mellom noen utvalgte kart med ulike naturlige hindre i fokus. Du velger så hvilken nasjon du vil være. I valget mellom Tyskland, USA og Sovjetunionen overrasket jeg meg selv ved hvor ofte valget falt på Tyskland.

Før slaget velger du også hvilke ressurser som skal være tilgjengelige for spilleren, henholdsvis ved starten og underveis i spillet. Med store mengder ressurser tilgjengelig i starten kan man raskt rekruttere enheter til å bygge en posisjon og ta flest mulig kontrollpunkter. Rikelig med ressurser underveis gir raske inntekter til kjøp av forsterkninger, artilleri- og flystøtte. De store slagmarkene og de attraktive kontrollpunktene gir slaget en fin balanse og gir rom for mange strategiske manøvrer. Men det at rekruttering foregår fra kontrollpunktene, og soldatene i liten grad utplasseres i forkant av slaget, samt at tilstrømningen av de livsnødvendige ressursene er avhengig av hvor mange kontrollpunkter du kontrollerer, gjør utfallet overveiende avhengig av startfasen.

Det er derfor snarere førstemann til kontrollpunktene heller enn om å gjøre å posisjonere seg. En dårlig posisjon kan vanskelig snus til ens fordel, slik det i mye større grad er mulig i strategispill hvor man stiller med de samme enhetene gjennom hele slaget. Når man så lett havner skikkelig bakpå og et tap gir trekk i rankingen online, er det fristende å droppe ut av slaget når man begynner å ane tegn til at ting går gale veien.

I flere av mine første kamper var dette et stort irritasjonsmoment at noen spillere droppet ut idet jeg skulle sette inn nådestøtet og vinne dagen. Dermed ble jeg snytt for den klare seieren og måtte snarere tåle lang tid med heng fordi den andre parten ikke lenger kommuniserte med serverne. Foreløpig har det vært få spillere online, og en svært stor andel av dem var russere eller hadde tilknytning til Russland. De fleste var heldigvis vennlige og slo over fra cyrilliske bokstaver til det latinske alfabet og engelsk ved forespørsel.

Til syvende og sist er dette et bunnsolid strategispill stappet med historie fra annen verdenskrig og autentiske filmklipp fra tidsperioden. Tidvis blir historiefortellingen som en dokumentar fra National Geographic, kun forringet av at hundrevis av Tom Hanks'er som gjør landgang på Omaha Beach. Begrenset strategisk valgfrihet i kampanjen hentes for min del inn med en interaktiv opplæring i krigstaktikker og historie. Kampene online kunne gjerne hatt flere spillere og flere kart. Og jeg savner sårt anledningen til å linje opp soldatene mine i streng formasjon og i ro og mak før slagene bryter løs.

Jeg finner ellers kontrollene gode og det cinematiske kameraet stilig, men upraktisk for en som til en hver tid vil holde oversikt med hele slagmarken. Men det er alt i alt et interessant spill med en fantastisk bakgrunnshistorie, tross alt klarer å unngå de politiske refleksjonene som ofte blir klisjé.