Mario & Luigi: Bowser's Inside Story

Mario & Luigi-spillene byr på en lettfattelig kombinasjon av RPG og plattformspill, og de to forrige utgivelsene i serien har hatt en høy stjerne hos Nintendo-folket, selv om det forrige kanskje var en smule likt forgjengeren. Det er derfor morsomt å oppdage at den gode, gamle "bare en boss til"-mentaliteten sparkes i gang allerede etter noen få minutter med Mario & Luigi: Bowser's Inside Story.

For det er umiddelbart fengende, og allerede etter et par minutter i spillet får man en anelse om hvor absurd historien og persongalleriet i spillet er. Mushroom Kingdom er rammet av en ny type sykdom: De små soppene i kongeriket eser ut til enorme ballonger, og nå ruller de ukontrollert rundt blant de små husene, som bowlingkuler i en Lego-landsby. Utbruddet spores raskt tilbake til en mystisk person som deler ut tvilsom sopp til intetanende forbipasserende i et nærliggende skogholt.

At soppfolket faktisk spiser sopp er i seg selv en ganske makaber affære, og når det ikke skal mer til enn en overbevisende fremmed til for å få dem til å spise sine primitive artsfrender, kan det jo diskuteres om ikke den virkelige sykdommen i Mushroom Kingdom er dumskap. Men så er det vel også derfor de er så fordømt glade hele tiden.

Uansett, Marios nemesis Bowser går også på limpinnen, og ender opp med å innta en spesielt tvilsom sopp. Vel fordøyd danner den et ustoppelig vakuum i magen hans, og han ender opp med å suge alle som befinner seg i slottet i Mushroom Kingdom ned i gapet sitt - sammen med prinsesse Peach og selvfølgelig Mario og Luigi. Vennene er av en eller annen grunn spredt for alle vinder i Bowsers forskjellige indre organer, og Mario og hans mikropartner Luigi setter ut for å finne prinsessen - og ikke minst en vei ut. Eventyret er i gang.

Mario & Luigi: Bowser's Inside Story er som sine forgjengere bygget opp som et lettfattelig rollespill med forskjellige statistikker i form av styrke, forsvar, liv og lignende som alle forbedres ved å øke i nivå. Brettene er fylt med fiender, og ved kontakt starter de rundebaserte kampene. Man angriper ved hjelp av en meny, og kan med litt beregning tilføre slagene sine ekstra tyngde ved å trykke riktig på knappen når man treffer. Alle angrep fra fiendene kan enten unngås eller kontres, og det er viktig å lese motstanderens bevegelser for å vite hvordan man skal forsvare seg på best mulig måte. Dette foregår i sanntid, og i form av enkle plattformmanøvre som å hoppe, kontre med slag eller, når man spiller som Bowser, dukke.

Å kontrollere Bowser utgjør nemlig nesten halvparten av spillet, og det er utrolig morsomt å endelig få lov til å se verden gjennom den legendariske slemmingens øyne. Den øverste skjermen og X- og Y-knappene er for det meste forbeholdt Bowser, mens de andre dekker de to italienske rørleggerbrødrene. Ofte må Bowser utsette kroppen sin for forskjellig påvirkning som kan hjelpe Mario og Luigi videre på innsiden, og de kan til gjengjeld stimulere spesifikke områder og trykkpunkter gjennom diverse minispill for å blant annet fremkalle midlertidige superkrefter eller gjenopplive ham når han rett som det er blir skviset flat av enorme konstruksjoner.

Dette symbiotiske forholdet mellom to erkefiender er både ustyrtelig morsomt og svært godt gjennomført, og man må ofte involvere begge partene for å løse de overraskende komplekse gåtene spillet har å by på. Det er dog sjelden man støter på oppgaver som tar mer enn et par minutter å finne løsningen på, og spillet blir dermed aldri frustrerende. Vanskelighetsgraden bygger seg jevnt oppover hele tiden, og innen du har nådd punktet hvor du risikerer å miste livet noen ganger i løpet vanlige kamper på brettene, har du også sannsynligvis bygget deg opp nok penger til å fylle lommene med rikelig med livgivende sopp som kan inntas når behovet melder seg.

Samarbeidet mellom Bowser og rørleggerbrødrene begrenser seg ikke bare til løsing av gåter. Også under kampene kan Mario og Luigi bidra til at erkefienden får has på sine motstandere. Bowser kan nemlig sette i gang en suge-effekt, hvor han som en rabiat støvsuger kan suge til seg og sluke deler av fiendene sine. På vanlige motstandere resulterer det som oftest i at man enten svekker fiendene eller gir liv og fremmer prestasjonene til Bowser, men på de mange bossene i spillet er det stort sett helt nødvendig å benytte seg av denne funksjonen. Da sluker han nemlig vitale deler av motstanderne ned i magen hvor Mario og Luigi venter med sleggene sine, og kampene som da oppstår utgjør som oftest egne faser man må gjennom for til slutt å vinne over bossen.

Dette høres kanskje omstendelig ut, men det er ufattelig enkelt og pedagogisk lagt opp. De mange opplæringssekvensene sørger for at du - så sant du har et greit vokabular på engelsk - til en hver tid har oversikten, og hver gang du lærer et nytt spesialangrep, får du så mange forsøk du vil på å finpusse teknikken og bli trygg på kontrollene før du vender tilbake til spillet.

Opplæringssekvenser er noe man bare må bli vant til først som sist, for hele veien gjennom spillet dukker det opp nye triks, spesialangrep og minispill. Man rekker aldri å bli lei av det bestående før noe nytt dukker opp, og det er derfor lett å utsette leggetid et par timer til for å få muligheten til å teste ut det nye spesialangrepet sitt.

Toppen av kransekaka er utvilsomt den grundige oversettingen vi kjenner fra forgjengerne. Spillet harselerer konstant med typiske japanske oversettelser, og dialogen er forfriskende selvironisk og uhøytidelig. Det er befriende å kunne le med oversettelsen i stedet for av den for en gangs skyld.

Litt synd er det likevel at det til tider blir vel mye dialog mellom slagene, og spillets flyt lider litt under disse stoppene. Det samme gjelder for så vidt når man vender tilbake til et område man har besøkt på et mye tidligere tidspunkt, og fiendene er griselette å knuse. Selv om man strengt tatt kan løpe slalåm mellom disse, er det likevel ganske irriterende å snuble inn i en kamp bare for å måtte vente på motstandernes til tider vel lange angrep, før man kan dele ut det ene hoppet som jevner dem med jorden. Og om jeg skal pirke ferdig, kan jeg også nevne at det er litt vanskelig å bedømme dybde i skjermbildet under kampene, så det hender rett som det er at man blir truffet av angrep som lett kunne vært unngått med bedre overblikk. Men det er også alt jeg har å ta spillet på.

Mario & Luigi: Bowser's Inside Story er på mange måter alt det Mario & Luigi: Partners in Time burde vært, og det klarer å puste store mengder med liv i en serie som så ut til å stagnere. Gjennom en konstant tilstrømning av nye elementer føles det aldri kjedelig eller repeterende, og dialogen og historien er lattermild og engasjerende. Gamle kjenninger dukker opp hele tiden, og nye bekjentskaper er minst like distinkte og gjennomførte. Samarbeidet mellom figurene sitter som støpt, og gåtene i spillet er kreative og klarer å utfordre uten å frustrere. Og i tillegg gir spillet et unikt innblikk i Bowsers syn på tilværelsen - i tillegg til hans noe forskrudde anatomi.