Marvel Ultimate Alliance 2

Personlig tar jeg alle superheltspill med en stor klype tålmodighet. Det er ikke få ganger jeg har lekt meg i Spider-Man eller andre kjente og kjære helters verden. Det er derimot få ganger jeg har likt meg så godt som i Marvel Ultimate Alliance 2.

Jeg har alltid satt pris på et spill som tar handlingen på alvor. Det finnes andre elementer som kan bære spillet og holde deg benket i timevis foran skjermen, men en god historie kan gjøre det til en klassiker. Historien i Marvel Ultimate Alliance 2 er dog ganske rett frem. Skurkene, for det meste gamle kjenninger, har som vanlig onde hensikter, og de utruster armeer med kraftig og durabelt utstyr. Våre spandex-bekledde venner tar saken i egne hender og setter i gang jakten på bakmennene for å få bukt med den overhengende trusselen. Det er for meg meningsløst å syte og klage på at historien her ikke er godt skrevet, eller original nok. Den bidrar med sitt, og i bunn og grunn var det ikke mellomsekvensene og historien jeg nøt mest.

Kampsystemet i Marvel Ultimate Alliance 2 er herlig kaotisk. Heftig knappemosing danner kombinasjoner som man i løpet av spillet kan oppgradere og forbedre. Oppgraderingene fungerer helt greit, men er sjeldent spesielt spennende. Noen ganger er det mer slitsomt enn moro å oppgradere de forskjellige heltene. Det er også til tider å få oversikten i kampene. Superhelter og skurker kastet inn i et tilfeldig område utgjør et usannsynlig kaos. Til tider har jeg problemer med å se hvem som er hvem, og spesielt når jeg spilte alene.

Animasjonene er derimot en svært bra, og det spillbarheten skinner spesielt når man utfører angrep i samarbeid med andre spillere. Angrepene blir effektive mot større grupper og tar seg betraktelig bedre ut. Flerspillerdelen i Marvel Ultimate Alliance er definitivt et element som økte min tilfredshetsskala når jeg spilte det, og det gjør det også enklere for de som ikke har spilt så mange raske actionspill før.

Ett aspekt ved Marvel Ultimate Alliance 2 som også er svært tiltrekkende er persongalleriet. Det fins flust å ta av. Alt fra De fantastiske fire til Edderkoppmannen selv - og selvfølgelig Storm. Jeg har lest mye gode gamle tegneserier, og X-Men fra rundt 70-tallet har en fantastisk sjarm. Det var uten tvil Storm som lå mitt hjerte nærest da jeg skulle velge figur, og det enorme utvalget av superhelter gjør nok at også andre finner sin favoritthelt. Noe jeg satte stor pris på var humoren som til tider snek seg inn. Til tross for at den ikke var gjennomført god gjennom hele spillet, står deler av dialogen igjen som svært lattermilde. Jeg satte spesielt pris på situasjonene hvor våre utvalgte ikke tok seg selv så høytidelig, som da Spider-Man tilfeldig avslørte at hans drakt ikke bar mye støtte eller beskyttelse, og at han ikke egnet seg som menneskelig skjold.

Marvel Ultimate Alliance lever delvis opp til de enorme forventingene, men hadde nok nytt godt av litt finpussing. Blant annet føltes de nye områdene sjeldent så veldig nye. Det var ikke få ganger jeg trodde jeg var tilbake i samme knutepunkt, og endte opp med å bli blindt frustrert. Spillet skryter også på seg å være delvis rollespill, men denne delen har dessverre blitt overkjørt av action. Man finner små spor av rollespillelementer i spillet, men disse sekvensene er ikke særlig vellaget, og virker mer for syns skyld. Det er også dette elementet jeg savnet mest, og som kunne ha gjort Marvel Ultimate Alliance 2 til et mye bedre og mer engasjerende spill.

Til tross for dette er det moro som fy. Spillet nyter godt av knappemosingen, den hektiske løpingen for å unngå å bli skutt/kvalt/brent, og de festlige angrepsanimasjonene. Det er kanskje ingen umiddelbar klassiker, men om du leter etter rask action og lett underholding er dette spillet for deg.