Eye Pet

Jeg skjønner ganske raskt at jeg ikke er i målgruppen for dette spillet. Etter å ha ryddet vekk bordet, hentet lamper inn fra andre rom, og plassert kameraet i riktig posisjon, må jeg faktisk ligge eller sitte på gulvet for å spille Eyepet. På skjermen ser jeg på mitt eget gulv, og her skal det dukke opp et animert kjæledyr som jeg kan leke med ved å ta på det og bruke hendene. Jeg tar selvsagt bare på den løse luften foran meg, men på skjermen ser det ut som jeg tar på dyret og andre virtuelle objekter.

Men jeg er ikke vant til å ligge på gulvet og spille. Det verker i mine gamle ledd der jeg ligger på det harde tregulvet, og for første gang føler jeg meg for gammel til å spille dataspill.

Heldigvis har jeg barn. Så jeg slenger min åtte år gamle sønn ned på gulvet og starter spillet for første gang, mens jeg selv kan sitte tilbakelent i sofaen. Bare tanken på at det snart skal dukke opp et virtuelt kjæledyr får hele ansiktet hans til å gløde av forventning. Men gløden går fort over i frustrasjon. Allerede helt i starten, når man skal klekke sitt nye kjæledyr ut av et egg, får han problemer. Man skal nemlig tromme fingrene på ulike sider av egget, for å vekke den rette responsen fra egget. Men det er vanskelig. Han kommer borti feil sider når han beveger litt på foten sin. Eller hånda treffer ikke presist nok. Til slutt må jeg ned og hjelpe ham. Og det blir ikke siste gangen.

Når dyret så endelig er klekket, er gløden tilbake i ansiktet til sønnen min. Dyret er herlig animert, og lett å bli glad i. Han subber rundt, hopper og spretter, og lager koselyder når vi klapper ham.

Vi får tildelt ulike oppgaver av en middelmådig dubbet vitenskapsmann som dukker opp titt og ofte i små videoklipp for å forklare hva vi skal gjøre. Dyret vårt, som har fått navnet Trym, skal mates og vaskes. Vi må kose med ham og scanne ham. For å hjelpe oss har vi et slags magisk kort som vi må holde opp mot kameraet. Når kameraet ser kortet dukker det opp en gjenstand i lufta. For eksempel en dusj. Dermed holder vi liksom dusjen og kan styre strålen mot Trym.

Denne løsningen er teknisk imponerende, men problemet er at vi hele tiden må holde fronten av kortet mot kameraet. Jeg klarer dette ganske greit, men sønnen min, som tror han holder den hårføneren han ser på skjermen, snur og vender kortet slik at kameraet ikke ser fronten, og hårføneren forsvinner. Koordinasjonen med å holde kortet blir rett og slett litt for vanskelig, spesielt for små barn. Etterhvert skjønner åtteåringen min hvordan det fungerer, og da går det litt bedre.

Bruken av kortet til å representere gjenstander man kan leke med er en kul løsning, og for leker som skal ligge på gulvet som trampolinen eller bowlingkatapulten fungerer den utmerket. Det er litt mer pirk når man må holde kortet selv, men alt i alt er dette en artig måte å påvirke en virtuell verden, og en slags enkel forsmak på tryllestaven som Sony lanserer neste år.

Oppgavene pøser på, og snart kommer vi til den første som vi ikke får til. Spillet er faktisk ganske dårlig til å forklare oss hva vi skal gjøre av og til, og hadde sønnen min spilt dette alene hadde han ikke kommet langt. Noen oppgaver må vi nesten finne ut av selv hvordan vi skal sette i gang, og de norske menyoversettelsene er ikke alltid så logiske. At man skal velge "Rydd opp" for å gå ut av pynterommet der man kan stelle og kle på dyret sitt er nesten selvmotsigende, jeg trodde dette valget ville fjerne alt vi hadde gjort, men nei. Generelt sett kunne utviklerne gjort en mye bedre jobb med å presentere, forklare og veillede spillerne, som tross alt kommer til å bestå nesten utelukkende av yngre barn.

I takt med at spillet pøser på med nye oppgaver, får vi også plenty av belønninger. Klær og leketøy, capser og stoff. Leketøyene varierer i kvalitet, fra en enkel såpeboblemaskin til en magisk tegneblokk.

Tegneblokka er et av spillets absolutte høydepunkt. Ved å tegne med tusj på et papir og holde opp tegningen mot kameraet kan du få dyret til å kopiere tegningen din. Uttrykket på fjeset til sønnen min når den lille tassen på skjermen klodrer ned en nesten nøyaktig kopi av det sønnen min har tegnet er ubetalelig.

Enda bedre blir det når han litt senere får lov til å tegne en bil, som med en annen magisk tegneblokk blir tryllet om til en ekte radiostyrt bil man kan styre med PS3-kontrolleren. Magiske øyeblikk, som virkelig gjør Eye Pet til en kjempemorsom opplevelse for ungene.

Til tross for dette skulle det ikke mer enn noen timer til før sønnen min gikk lei. Etter å ha låst opp en god del leker, vasket og matet Trym, tatt bilder og sunget og tegnet, forsvinner noe av motivasjonen. Jeg føler vel at der Nintendo har klart å lure ungene til å tro at Nintendogs-hundene er en slags levende kjæledyr som du må ta ansvar for og pleie og oppfostre, er Eye Pet mer statisk. Det er ingen omsorgsfølelse, som med en Tamagotchi. Kjæledyret vårt i EyePet er ferdigutviklet når han kommer ut av egget, han utvikler seg ikke over tid. Han kan ikke dø hvis vi neglisjerer ham, han lever i sitt eget lille vakuum. Og dermed er ikke suget der etter å besøke ham og pleie ham og oppfostre ham hver dag.

Eye Pet er en strålende teknologisk oppvisning, og et spill med mange gode idéer. Barna vil oppfatte sitt nye virtuelle kjæledyr som magisk, men det er en magi som forsvinner ganske fort. De velkjente Eyetoy-problemene med for mye eller lite lys, og å få spillet til å forstå hva man prøver å gjøre, frustrerer. Sammen med dårlig gjennomtenkte menyer og noen alt for vanskelige oppgaver blir dette et barnespill som kunne vært mye bedre om det hadde vært mer tilpasset den aldersgruppen som faktisk skal spille. Slik det er nå er du nok pent nødt til å sette deg ned på gulvet med ungene for å hjelpe dem med det nye virtuelle kjæledyret deres.