Borderlands

I gamle dager var dataspill nødvendige abstraksjoner av virkeligheten. Spill forsøkte å gjenskape virkelige situasjoner, men måtte gjøre disse abstrakte og forenklede, og kamuflere manglende prosessorkraft og grafikkmuligheter bak abstrakte spillsystemer.

Ramlet du av? Kort forklart forenklet spill virkeligheten før på grunn av tekniske begrensinger. Når Samus kun bevegde seg i to dimensjoner i de gamle Metroid-spillene godtok vi dette, selv om det er merkelig å tenke seg at en person kun skal kunne bevege seg i ett plan når verdenen vi lever i faktisk er tredimensjonal.

Vi godtok abstraksjonene, og dermed ble unike spillmekanikker og metoder skapt. Metoder som i stor grad har gått tapt i dag. Med dagens teknologi kan vi nemlig gjenskape ting mye mer realistisk i spill, og dagens spillere godtar ikke abstraksjoner i like stor grad. Man synes det er teit når man sikter midt i panna på fienden i Mass Effect, og skuddet går i veggen fordi figuren du styrer ikke er flink nok med våpenet på papiret. Hvis du møter en dør i et rollespill forventer du å få lov til å åpne den. Kommer du til et halvmeter høyt gjerde i et skytespill forventer du å få lov til å hoppe eller klatre over det.

Derfor er Borderlands et modig spill på mange måter. Det forkaster nemlig alle kravene til realisme som mange moderne spillere har, og har mer til felles med 20 år gamle rogue-spill enn moderne actionrollespill. Det putter en abstrakt spillmekanikk rett i fleisen på deg, og godtar du spillereglene har du noe veldig godt i vente.

Spillet foregår på Pandora, en fjern planet som var åsted for et mislykket koloniseringsprosjekt. Resultatet er en slags Mad Max-lignende verden hvor den sterkestes rett gjelder. Når i tillegg en rekke ekle skapninger har våknet fra vinterdvalen, gjelder det å bevæpne seg og forberede seg på det verste.

Spillet har en historie som går ut på å finne et legendarisk "vault", et skjulested for utenomjordisk teknologi, men dette er mest en løs rød tråd som er godt skjult i bakgrunnen. Hoveddelen av spillet går ut på å gjøre ekstremt mange oppdrag for alle mulige personer, og ikke minst samle nytt og bedre utstyr hele tiden.

I starten velger man en av fire helter, hver med eget utseende, spesialangrep og bakgrunnshistorie. Idéen er selvsagt at man kan spille spillet sammen med tre kompiser, men mer om dette senere. Heltene er egentlig ganske like, det største skillet er spesialangrepet de kan utføre. Soldaten kan for eksempel sette opp en stasjonær rifle som automatisk skyter på fiendene. Når man så går opp i erfaringsnivå kan man bygge ut rifla slik at den helbreder vennene dine, eller regenerer ammunisjon for alle som er i nærheten.

"Vent litt, sa du regenerer ammunisjon?" tenker du kanskje. Og jo, du leste riktig. Og her kommer vi inn på det jeg nevnte i innledningen.

Borderlands er nemlig et gammeldags spill på mange måter. Selv om verdenen man utforsker er vakker på sin øde tegnefilm-aktige måte, er det aldri noen tvil om at man befinner seg i et dataspill, med regler som ikke nødvendigvis stemmer overens med vår virkelige verden.

Det går an å regenerere ammunisjon. Små froskelignende dyr slipper gjerne fra seg en svær rifle og 40 dollar når de dør. Brusautomater som selger våpen og ammunisjon står utplassert her og der. Det spruter mer tall enn blod ut fra fiendene når de treffes, og så videre.

Og det føles forfriskende at utviklerne ikke har funnet det nødvendig å gjemme det abstrakte spillsystemet bak en omfattende fasade. Dette er gammeldags actionrollespill i en fresh innpakning, men det å få spillmekanikken slengt så brutalt i fleisen kan nok være frastøtende for mange.

Borderlands er nemlig en relativt avansert "dungeon crawler". Et spill der hovedfokuser går ut på å bygge opp figuren din, mens elementer som historie eller dramaturgi kommer i annen rekke. Det er ikke lange filmsekvenser med dialog og handling i Borderlands, man går som regel opp til en oppdragsgiver, får opp en tekstboks, og trykker "godkjenn". Så er det å følge kompasset, gjøre oppdraget, returnere og få belønning.

Det høres kanskje kjedelig ut, men grunnen til at Gearbox lykkes såpass bra er at de klarer å belønne deg hele tiden. Det å gjøre oppdragene i seg selv er ikke så moro, men det å få nye ferdigheter og nytt utstyr er det som lokker.

I markedsføringen for spillet har Gearbox lokket med 17 millioner ulike våpen, og det stemmer helt sikkert. Hele tiden finner man nytt utstyr og nye våpen, samtidig som man går opp i erfaringsnivå og får mer ferdigheter. Det er alltid noe som er litt bedre og litt kraftigere like rundt hjørnet, og en liten time med Borderlands blir skremmende fort til fire eller fem.

Grafisk sett er spillet pent. Grafikken minner om en fransk tegneserie, og kler spillet svært bra. Selv om omgivelsene ofte er litt vel nakne og kjedelige, løfter den grafiske stilen stemningen opp. Fiendene man møter er også morsomme å bekjempe, fra de grå froskeaktige vesenene i starten av spillet, til psykopatiske sadister og større bosser. Lyden er også bra, men jeg savner litt mer atmosfærisk musikk.

Til syvende og sist faller Borderlands ned på spillsystemet sitt. Hele spillet er lagt opp som et rollespill. Det vil si at din spillfigurs ferdigheter og utstyr avgjør hva du kan få til. Man sikter selv på fiendene man møter, men skaden man utfører beregnes på bakgrunn av ferdighetsnivået ditt og nivået på våpenet ditt.

Dermed blir man låst i nok en abstraksjon som kan bli irriterende. Møter du en fiende som er flere nivåer høyere enn deg, nytter det ikke hvor enn mange raketter eller skudd du setter i ham, du klarer bare å skrape noen milimeter vekk fra helsemåleren hans før han utsletter deg. Du har rett og slett ikke noe annet valg enn å forlate ham og komme tilbake når du har nådd et høyere ferdighetsnivå og fått bedre våpen.

Til tross for at spillet fanger meg time etter time, blir det etterhvert litt ensomt og gjentakende på planeten Pandora. Omgivelsene burde vært mer varierte, og det hadde ikke skadet med litt mer variasjon i oppdragene. Selv om jeg har kost meg alene på Pandora i timesvis, er det først når jeg spiller med venner at spillet virkelig blomstrer.

Sammen med tre kompiser over internett (man kan også dele en skjerm med en kompis, men det føles litt for klaustrofobisk) får spillet plutselig en helt ny dimensjon. Man gjør fortsatt de samme oppdragene som før, men belønningene blir bedre, og utfordringene litt større. Det minner meg litt om gamle dager med Phantasy Star Online på Dreamcast, der man gikk sammen i en liten gruppe for å bekjempe fiender for å finne nytt utstyr og nye våpen.

Og det anbefales å spille med faktiske venner. Spiller du med ukjente er risikoen stor for at man møter på grådige gribber som støvsuger opp alt som de drepte fiendene slipper fra seg for å sikre seg mest mulig verdier. Sosialdemokratiet fungerer som regel dårlig med fremmede på internett.

Den sosiale delen av Borderlands er godt integrert, og det er tydelig at Gearbox har tenkt på flerspillerdelen helt fra de satte i gang med prosjektet, i stedet for å slengt den på i hui og hast til slutt. Rollespillsystemet gjør seg godt i flerspillerdelen, og gjør også at denne samarbeidsmodusen skiller seg markant fra lignende moduser i rene actionspill som for eksempel i Gears of War.

Borderlands sliter dessverre litt med noen små bugs og feil. Det er mulig å sette seg fast i landskapet, for eksempel, og jeg har også opplevd andre småfeil underveis. Det er ikke nok til å ødelegge spillopplevelsen, og mye av dette blir helt sikkert fikset i en patch ganske snart.

Jeg har storkost meg på den ugjestmilde planeten Pandora. Det føles deilig å spille et dataspill igjen som tør å være et spill, og ikke prøver å overgå Hollywood i historiefortelling. Borderlands er et dataspill av den gamle typen, med en perfekt belønningsstruktur og en fabelaktig flerspillerdel. Med litt mer variasjon i områdene og oppdragene hadde dette glatt bikket opp en karakter til.