DJ Hero

Det virket som et håpløst melkeprosjekt fra Activision. Etter å ha overtatt Guitar Hero-lisensen og annonsert Guitar Hero-spill i fortfilm herfra til evigheten, antok jeg bare at DJ Hero skulle bli et hastverksarbeide for å sope inn litt kjappe penger på en populær lisens. Den gang ei.

Det første som slår meg når jeg åpner eska er hvor lekker kontrolleren er. Den er minimalistisk og elegant. Ingen fancy mønstre eller merkelige former, det er rene linjer, og den ser lekker ut. LP-platen føles bra, den er ikke for løs, og det føles godt å gnikke den frem og tilbake. Oppå plata er det tre fargede knapper. Disse føles litt løse, men fingrene ligger godt oppå dem. Crossfaderen, den lille spaken som man skal dytte mot venstre og høyre, føles likeledes solid. Over denne har man en skruknott og en knapp. Øverst er det et lite lokk som skjuler styrekrysset og de ulike kontrollerknappene. At disse er er gjemt bak et lokk er en elegant liten detalj. Prikken over i-en som får kontrolleren til å føles hakket mer seriøs enn plastgitarene og trommene som følger med Guitar Hero-spillene.

DJ Hero går - som navnet tilsier - ut på å være en DJ som spiller musikk. Å være en normal DJ er relativt enkelt, de fleste DJ-er setter nemlig bare på den ene låten etter den andre, og prøver å få overgangen så myk som mulig. Det er noe alle kan greie med minimalt med trening.

Men i DJ Hero skal du være den andre typen DJ. Platesjonglørene som blander sammen låter. Som scratcher og sampler og legger på effekter slik at man sitter igjen med en fusjon av flere låter som høres ut som et helt nytt verk. Her snakker vi teknikker og ekspertise og et øre for musikk som det tar mange år å trene opp. Men på samme måte som alle kan bli en gitargud i Guitar Hero kan alle bli verdens beste DJ i DJ Hero.

Skjermen minner mye om Guitar Hero. Tre striper i ulike farger går innover skjermen, og av og til kommer det et knappesymbol ned stripen. Trykk på knappen når den når bunnen av skjermen, og du spiller av det aktuelle sporet. Nøyaktig som i Guitar Hero.

Men så blir det mer komplisert. Av og til kommer det et langt scratchesymbol ned linja. Da må du holde inne den aktuelle knappen på platekontrolleren og dytte platen frem og tilbake for å scratche. Scratchelyder strømmer ut av høyttalerne, og jeg smiler fra øre til øre. Å scratche pent i virkeligheten er dødsvanskelig, men spillet gjør en god jobb med å innbille meg at jeg plutselig har blitt helt sjef til å scratche.

Henger du med så langt? Da tar vi crossfaderen. Når en DJ spiller musikk har han en platespiller til venstre og en til høyre. Crossfaderen kan stilles inn mot venstre, høyre eller midten, og bestemmer hvor musikken ut av høyttalerne skal komme fra. Står den mot venstre er det venstre plate som høres. Står den i midten hører man begge.

Ettersom man alltid spiller to ulike sanger (en såkalt mashup) i DJ Hero, bestemmer crossfaderen hvilken sang man hører. Dermed må man følge med på de tre linjene på skjermen. Hvis den venstre linjen går til siden, må man dra crossfaderen i samme retning. Går den tilbake til midten igjen skal crossfaderen til midten. Resultatet av å flytte crossfaderen er selvsagt at man sjonglerer mellom de to sangene som spilles.

De siste kontrollene er en skruknott og en knapp. Skruknotten brukes til å legge en filtereffekt på enkelte spor indikert av en halvbue over sporet. Knappen brukes for å aktivere spillets svar på Star Power, en bonuseffekt som fordobler poengmultiplikatoren en liten stund.

Puh. Der var det tekniske overstått. Med det ute av veien kan vi kanskje konsentrere oss om det viktige.

Det å spille DJ Hero er nemlig ekstremt fengende. For det første fordi det er en utstrakt soloopplevelse. Både Guitar Hero og DJ Hero har forlengst etablert musikkspillene som en sosial sjanger, noe som bør spilles med venner for å få full glede utav spillet. Jeg spiller fortsatt trommer alene i ny og ne i Rock Band 2, men det er mest for å trene til neste gang vi skal spille sammen.

I DJ Hero handler det bare om meg. Det er jeg som lager musikken og står i sentrum, og det er forfriskende. Det tok ikke lange tiden før jeg begynte å jakte på stjerner og poengsummer, og begynte å trene og perfeksjonere teknikkene mine i enkeltsanger.

Spillmekanikken er også forfriskende annerledes enn Guitar Hero-spillene. Bruken av crossfader og scratchingen gir en helt egen følelse av å mikse musikk fremfor å spille et instrument. Feedbacken av å scratche er perfekt, selv om man ikke må gjengi scratchebevegelsen helt nøyaktig før man kommer på Expert-nivået føles det likevel som om man faktisk påvirker musikken hele tiden, og ikke bare spiller av en plate.

Og det er vanskelig. Å synkronisere crossfaderen til høyre og venstre mens man scratcher i angitte retninger er mer komplisert enn det høres ut, men det høres alltid logisk ut. Lydbildet stemmer overens med det som skjer på skjermen.

Skal jeg pirke på noe, så er det er par irritasjonsmomenter. Når man skal trykke på knappene på platen, føles disse litt for løse. Jeg bommer ofte når jeg må trykke på samme knapp hurtig flere ganger etter hverandre, selv om jeg føler at jeg trykker helt i takt med musikken.

Grafikken er jeg heller ikke strålende fornøyd med. Utviklerne har rett og slett tatt grafikkmotoren fra Guitar Hero-serien og byttet ut bandet med en DJ på scenen. Dette kunne med fordel vært gjengitt med en helt annen og mer klubbasert-stil i alt fra presentasjonen til grafikken i spillet.

En annen ting jeg irriterer meg litt over er at ti av sangene i spillet er laget for at man skal kunne spille de med en kompis som har Guitar Hero-gitar. Dette er bare teit. Låtene er støyete og dårlig mikset, og det føles bare som utvikleren har fått en eller annen desperat ordre fra Activision om å inkludere dette i spillet for å utnytte Guitar Hero-gitaren, og bryter med den rene mikseopplevelsen resten av spillet er.

Men bortsett fra disse tingene elsker jeg DJ Hero. Majoriteten av de miksede låtene er kreative og kule, lyden er helt topp, og jeg elsker følelsen av å mestre sangene. Jeg har sittet til langt på natt hver kveld denne uken og erobret stjerner og sanger og poengsummer. Jeg har spilt mot andre på nett i en poengbasert konkurranse. Og jeg føler meg som en DJ. Når jeg avslutter en lang scratchesekvens med å slenge ut noen samples av Flavour Flav i freestylemodusen, er jeg kongen av dansegulvet. DJ Hero har overgått alle mine forventninger, og poengjakten min har såvidt begynt.