Rabbids Go Home

Jeg innrømmer det gjerne, jeg var ikke i spesielt godt humør da jeg satte inn Rabbids Go Home i Wii-en min. Tankene gikk til Magnus som satt hjemme og koste seg med leiemorderen i Firenze mens jeg ble forvist til småspill i nok et spill med de småsprø Ubisoft-kaninene.

Misforstå meg rett, det første spillet, Rayman Raving Rabbids, var en fornøyelig samling med syke småspill. Kukasting ble en klassiker, men som alle samlinger småspill går man jo lei etter veldig kort tid.

Oppfølgeren TV Party fortsatte i samme fotspor. Og jeg var derfor overbevist om at det jeg satte meg ned for å spille nå var nok en samling desperate småspill, og jeg stålsatte meg for det verste.

Men så skjedde det noe. En svak lyd av en trompet, og umiddelbart dro jeg kjensel på Goran Bregovics superfrenetiske sigøynermelodi Kalasjnikov. Og humøret mitt steg. Alle som har hørt Bregovics balkanrytmer vet at hans fengende musikk kan få enhver surpomp i godt humør. Inkludert meg.

Og det blir bare bedre. Plutselig hører jeg masse skrik og skrål ut fra høyttaleren på Wii-kontrolleren, og på TV-skjermen får jeg opplyst om at kontrolleren er ødelagt fordi det befinner seg et fremmedlegeme i den. Jeg trykker på A for å aktivere internkameraet til kontrollen, og plutselig ser jeg innsiden av kontrollen på skjermen, og sannelig: Der står det en Rabbid inni mekanikken.

De påfølgende ti minuttene bruker jeg på å riste kontrollen i ulike retninger, noe som slenger og denger kaninen veggimellom mens han hyler og skriker, stakkars. Og jeg ler. For et genialt påfunn. Jeg snur kontrollen på høykant og han faller til bunnen. Jeg vender den 180 grader og han vræler idet han faller mot den andre siden med et digert klask.

Til slutt klarer jeg å rive meg løs fra å torturere kaninen og starter spillet. Ganske snart følger jeg en gjeng kaniner med trompet, tuba, trommer og andre instrumenter som raser gjennom kloakken på en madrass på jakt etter byggemateriale for å bygge et tårn som kan nå til månen, og jeg skjønner jeg at dette er noe annet enn småspillsamlingene kaninene har opptrådd i tidligere.

Rabbids Go Home er nemlig et actionspill med plattformelementer. Jeg styrer to kaniner med en handlevogn som skal prøve å samle inn så mye skrot at de klarer å bygge et tårn som når helt opp til månen.

Konseptet er kanskje helt på jordet, men det gjør ikke noe for hele spillet er like på jordet. Det rabiate kaninparet raser rundt i supermarkeder, sykehus, flyplasser og kjernereaktorer på jakt etter dopapir, potteplanter, truser, hunder, babyer og alt annet som de kan stappe inn i sin egen versjon av Monolitten for å nå opp til månen.

Det kunne blitt et teit og kjedelig spill, men det ender opp som et forfriskende lettspilt og utrolig underholdende actionspill.

Mye av dette skyldes nok at den lovpriste utvikleren Michel Ancel står bak spillet. Ancel er kanskje mest kjent for Beyond Good and Evil, som mange spillere holder svært høyt. Og Ancel har klart å finne den rette balansen mellom galskap og spillbarhet i spillet. Han har ført en stram regi på spillet som gjør at jeg som spiller aldri blir frustrert eller lei. Brettene er akkurat lange nok, og oppgavene er passe varierte. Og utfordringene er aldri for vanskelige.

Det å løpe rundt og samle inn gjenstander høres ikke så morsomt ut på papiret, men spillverdenen er såpass gjennomført at jeg storkoser meg hele tiden. Det er mennesker overalt, og ved å flikke litt på Wiimoten kan man riste disse så de mister klærne sine og løper rundt i trusa mens de roper om hjelp. Barnslig? Kanskje. Moro? Ja.

Humor er til stede hele tiden. Enten gjennom de småsarkastiske kommentarene fra menneskene man møter, den tynne julenissen man kan finne på hvert brett med sekken full av hamburgere, kaninene som eksperimenterer med nye gjenstander de finner, og i lydene og musikken.

Musikken består, i tillegg til hovedtemaet fra den serbiske komponisten Goran Bregovic som passer perfekt sammen med de hysteriske kaninene, av gamle svisker og klassikere du har hørt før. Taffelmusikk, på en måte som bare forsterker galskapen som gjennomsyrer hele spillet. Å ta heisen med de to kaninene og handlevogna akkompagnert av Boney M's Rivers of Babylon på heisanlegget er akkurat så absurd som det høres ut.

Samtidig er spillet forholdsvis enkelt. Det er lett å lære ettersom Ancel har droppet knappekombinasjoner og avanserte teknikker, og laget et intuitivt kontrollsystem som alle kan plukke opp. Og det føles deilig. Sammen med den stramme styringen føles det litt old-school på en måte - som et klassisk eksempel på spilldesign. En påminnelse om at vi trenger ikke drukne spill i historier, filmsekvenser, hundrevis av knappekombinasjoner og superavansert teknisk grafikk. Bare gi oss to kaniner med en handlevogn og et digert kjøpesenter vi kan gå amok i, det holder i massevis.

Rabbids Go Home er for meg en av de store positive spilloverraskelsene denne høsten. Jeg har rett og slett storkost meg med spillet i tre dager nå. Sammen med sønnen min har vi spilt det i samarbeidsmodus, der jeg styrer handlevogna og han styrer et sikte på skjermen som plukker opp gjenstander og skyter ned fiender og hindre. Og vi har hatt det gøy hele tiden. Joda, spillet gjentar seg selv litt etter noen timer ved at noen oppdrag ligner litt for mye på hverandre, men samtidig vet det å overraske oss med nye tvister akkurat når vi kanskje er på nippet til å gå lei. Som en svær akebakke. Eller et kappløp med en kutransport. Eller muligheten til å dekorere og torturere kaninene sine med nye presanger man har funnet.

Den anarkistiske humoren, en upåklagelig presentasjon, og stram spillkontroll gjør dette til et av de mest fornøyelige spillene jeg har spilt i år. Er du en av de som sitter og sturer over at Wiien din samler støv mens du venter på neste Mario eller Zelda, burde du absolutt gjøre deg selv en tjeneste og spille dette spillet. Det er slike spill Wii er skapt for, og som fortjener å bli spilt for å minne oss på hva spill egentlig handler om.