Call of Duty: Modern Warfare 2

Hvordan anmelder man årets mest etterlengtede spill? En anmeldelse som kommer til å bli gransket med argusøyne av fansen? Jeg får gjøre som med alle andre anmeldelser, kaste meg ut i det med hodet først.

Jeg begynner rett på sak med kampanjedelen, og det er nok denne de fleste kommer til å bryne seg før de begir seg ut til den virtuelle slagmarken sammen med andre spillere via nettet. Spillets historie plukker opp tråden fem år etter det første spillet. Og jeg må være ærlig her, for det meste av det som skjedde i det første spillet har jeg glemt forlengst. Jeg husker en minneverdig eksplosiv radioaktiv hendelse i Midt-Østen, men terroristjakten har for det meste gått i glemmeboka. Den mildt sagt kaotiske introen prøver å gi meg en kort innføring i hva som har skjedd så langt. Terroristen Makarov er fortsatt på frifot, og jeg må inn i uniformen til ulike soldater for å bekjempe terrorister og spre frihet og demokrati ut i verden.

Historien vil neppe vinne noen pris for originalitet. Den er full av hull og logiske brister, og Infinity Ward prøver hardt å overraske og sjokkere oss. Alt for hardt. Jeg klarer rett og slett ikke å engasjere meg i kampanjen, som en god soldat gjør jeg som jeg blir fortalt mens jeg i stor grad lar den pompøse militærdialogen mellom oppdragene gå inn det ene øret og ut det andre. Klisjeene står i kø i mellomsekvensene der vi flyr fra satelittbilde til satelittbilde.

Oppdragene jeg skal gjennomføre i historien er heldigvis så intense og heseblesende at historien klarer ikke å ødelegge for spillopplevelsen. Med Call of Duty 4: Modern Warfare hevet Infinity Ward lista for innlevelse i et krigsspill, og oppfølgeren er enda mer brutal, kaotisk og frenetisk. Det handler om krig og skuddvekslinger, og det går hardt for seg. Fra første sekund i det første oppdraget kastes du rett inn på slagmarken med kuler susende rundt ørene og rop og skrik fra alle kanter. Og slik fortsetter det i femte gir med klampen i bånn helt til det tar slutt seks timer senere.

Det kan nesten bli for mye av det gode til tider. Av og til savner jeg å kunne trekke pusten og utforske litt i ro og mak, men jeg må alltid løpe videre, sikre neste mål, følge etter medsoldatene. Det er ingen ro og fred og tid for planlegging i Call of Duty: Modern Warfare 2, man kastes fra den ene skuddvekslingen til den neste uten pause. Et par oppdrag klarer å bryte opp tempoet med litt sniking, men 90 prosent av tiden løper jeg fra dekning til dekning og skyter på fiender.

Men selv når ørene begynner å verke av alle skuddene og eksplosjonene, klarer jeg ikke å legge fra meg kontrolleren. Kontrollsystemet er silkeglatt, og billedoppdateringen likeså. Det flyter fantastisk bra i Modern Warfare 2, og spillet trykker på alle de riktige grafikknappene. Støv og røykskyer, steinsprut og eksplosjoner, alt er gjengitt detaljrikt og teknisk perfekt. Skjermen rister i takt med eksplosjoner, det piper i ørene etter en flashbang har gått av i nærheten, og det er akkurat så kaotisk og actionfylt som Hollywood-krig skal være.

Lydbildet stemmer i med flotte lydeffekter og akkurat passe dramatisk musikk. Den visuelle støyen akkompagneres av skudd og smell og roping og skriking i alle høyttalere. Andre skytespill føles rett og slett livløse og tamme sammenlignet med alt som skjer på skjermen og i høyttalerne i Modern Warfare 2.

Samtidig føles spillet smakløst til tider. De fleste har sikkert hørt om en scene der man skal plaffe ned uskyldige sivile på en russisk flyplass. Det er en småkjip opplevelse, men den nører ikke opp under noen spesielt negative følelser, og når sekvensen er over har ikke historien i spillet blitt beriket på noen som helst måte. Det historiemessige viktige i sekvensen blir nemlig fortalt mot slutten, via en kort filmsekvens som du ikke har muligheten til å påvirke, noe som gjør at jeg stiller et stort spørsmålstegn rundt hensikten med hele sekvensen.

Det føles spekulativt, og den samme spekulative holdningen preger andre deler av spillet. Jeg stusser over at nivåene i Russland og slummen i Brasil er full av sivilbefolkning man kan treffe i skuddvekslinger, men med en gang krigen forflytter seg til USA og man slåss i amerikanske byer er det plutselig helt tomt for sivilbefolkning. Antagelig har Infinity Ward ansett det som for kontroversielt å kunne skyte på amerikanske sivile, og har moderert disse nivåene deretter. Inntrykket jeg sitter igjen med er altså at amerikanske sivile er mer verdt enn russiske eller brasilianske.

Poenget mitt er at det virker som Infinity Ward ikke er modne nok til å klare å formidle en historie om krigens grusomheter, noe de helt åpenbart ønsker å gjøre med Modern Warfare 2. Hvis vi er opptatt av at spill skal være kulturopplevelser, må vi også stille krav til spillskaperne om at de lager reflekterte og gjennomtenkte spill som faktisk gir oss en opplevelse som går ut på noe mer enn en dose adrenalin og presisjonsutfordringer. Infinity Ward prøver hardt å lage noe mer enn bare et skytespill, de prøver å fortelle noe om krigens sannheter og grusomheter, men de feiler. De fleste vil nok bare glise bredt idet de massakrerer uskyldige russere som kravler over flyplassgulvet mens de drypper blod. Det er ikke en sekvens som får oss til å tenke gjennom våre egne handlinger eller stille spørsmålstegn over hva vi holder på med, det føles rett og slett bare spekulativt og lite gjennomtenkt.

Men til tross for disse umodne innslagene er det ingen tvil om at Modern Warfare 2 er et eksplosivt actionspill med noen av de kuleste actionsekvensene jeg har opplevd i et dataspill. Og når det hele er over etter seks timer, føler jeg meg fortsatt sulten på mer action.

Heldigvis har Infinity Ward sørget for flere retter på menyen i tillegg til den noe korte kampanjen. Ved siden av hovedkampanjen følger det en svær bunke med småoppdrag kalt Spec Ops. Ofte variasjoner over nivåer i kampanjen eller helt nye opplevelser, korte oppdrag som kan utføres alene eller med en venn i samarbeidsmodus. Her handler det om å utfordre seg selv: jo vanskeligere nivå du velger på oppdraget, desto flere stjerner belønnes du med. Det er et fengende tillegg til kampanjen, og jeg ble raskt besatt av å samle stjerner for å forbedre mine egne prestasjoner. Ikke minst fungerer denne delen som en genial finsliping av ferdighetene mine for å forberede meg på spillets hoveddel: den omfattende onlinedelen, hvor man kan krige med og mot andre.

Spillets hjerte er nemlig, som i forgjengeren, flerspillerdelen. Jeg var bekymret for at det skulle bli vanskelig å få testet denne, ettersom Activision ikke akkurat har vært rause med å dele ut anmeldereksemplarer i forkant av lanseringen, og man har nærmest fått inntrykk av at hele opplaget av spillet har ligget låst inn i Fort Knox. Men taktikken kan umulig ha vært særlig vellykket ettersom det i helgen var over 20.000 spillere på nett, så her var det nok av kamper å boltre seg i.

Den fantastiske flyten fra enspillerdelen er bevart på nett, og resulterer rett og slett i at responsen og kontrollen føles bedre enn i konkurrerende spill. Våpenbalansen er også god, og områdedesignet virker gjennomtenkt. Det virker som det har blitt vanskeligere å finne trygge steder å campe, områder der man i ro og mak kan sikte seg inn på spillere langt unna, og det er bra. Det krever at man beveger seg og oppfordrer til lagarbeid, og gir spillet enda mer tempo enn forgjengeren.

Samtidig er lærekurven passelig. Jeg er ingen veteran i det første spillets nettdel. Når man må spille over hundre spill i året blir det sjelden tid til å fortape seg i onlinedeler som krever hundrevis av timer for å mestres. Men Modern Warfare 2 tar hensyn til det, og gir meg ikke full tilgang til alle spillmoduser fra starten av slik at jeg rekker å lære meg å spille før jeg blir kastet inn i de mest avanserte modusene. Jeg må få erfaringspoeng og gå opp i gradene med figuren min gjennom onlinekamper før jeg låser opp nye spilleklasser, moduser og muligheten til å sette sammen min egen spesialsoldat. Andre belønninger er pynt og små detaljer, som gir meg enda et insentiv til å trene hardere og bli enda bedre for å låse opp enda mer.

Til slutt sitter jeg med min egen kriger, spesialtilpasset med perks - tre unike ferdigheter som gir meg ulike fortrinn som at jeg kan lade raskere, løpe hurtigere, ta ammo fra falne fiender og lignende. Jeg eksperimenterer med ulike våpen, og får stadig belønninger i form av ekstrautstyr som kan monteres på slik at jeg kan tilpasse våpenet som jeg vil. Det føles riktig; Infinity Ward har funnet en balanse som gjør at jeg kan tilpasse spillet til min egen spillestil uten at jeg klarer å finne noen slags overkombinasjon som knekker spillet. Det er nøye balansert, og jeg kan se for meg at når jeg kommer på enda høyere nivå blir jeg nødt til å finne meg et fast lag der vi kan finslipe taktikken oss i mellom for å virkelig nå til elitenivået.

Finsliping er virkelig et nøkkelord. Med de omfattende mulighetene for å tilpasse og modifisere våpen og ferdigheter, samt effekten av killstreaks - belønninger for å drepe flere fiender på rad uten å bli drept selv - føles spillet nesten som et rollespill mellom slagene. Jeg må eksperimentere og prøve meg frem. Finne kombinasjoner som passer for meg. Jeg har rett og slett sjelden sett så mange muligheter til å tilpasse et online skytespill til min egen spillestil.

Jeg kunne fortsatt ganske lenge å forklare om flerspillerdelen, men det er rett og slett så mye å utforske her at jeg etter tre kvelder med intense onlinekamper til langt på natt føler at jeg såvidt har begynt å skrape i overflaten. Her er utfordringer og belønninger nok til å vare langt inn i 2010, og jeg er overhodet ikke i tvil om at dette kommer til å bli det mest populære onlinespillet på PS3 og Xbox 360 i flere år fremover. Jeg er hektet på en måte jeg ikke har vært siden jeg spilte Quake 2 daglig etter arbeidstid for mange år siden.

Så hva gjenstår det egentlig å si, da? Modern Warfare 2 har en kort kampanjedel med noen fantastisk fete oppdrag som dessverre blir litt ødelagt av en svak historie. Det har en bunke egne utfordringer som kan løses i samarbeid med en kompis. Og det har en fantastisk flerspillerdel som overgår alt annet jeg har spilt av skytespill de siste årene. Er det egentlig så mye å tenke på? Liker du å leke virtuell soldat over nettet er dette et obligatorisk kjøp.