Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Ju-on: The Grudge

Ju-on: The Grudge

Først var jeg skeptisk. Så ble jeg håpefull. Så ble jeg dratt ned i en ny dimensjon av helvete. Og ikke på en bra måte.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Ju-on er en filmserie regissert av den legendariske Takashi Shimizu, en slags Shigeru Miyamoto for grøsserfansen. For noen år siden ble det laget en amerikansk versjon av klassikeren, og den tok den vestlige verden med storm. Personlig har jeg alltid elsket japanske skrekkfilmer, og måten de spiller på psyken er intet annet en genial.
Det var derfor jeg gledet meg til Ju-On: The Grudge, et spill som like godt kunne hett The Grudge: The Grudge.

HQ

Håpefull, spent, nesten litt euforisk, tok jeg en titt på coveret, og gleden forsvant umiddelbart. Undertittelen til spillet er "Fear Simulator", akkompagnert av et sitat av Herr Kanasawa: "You'll jump, laugh and cry ... perfect fun". Og tro meg: det var mer gråting enn noe annet som foregikk mens jeg slet meg igjennom spillet.

Historien, om vi kan kalle det en historie, følger ulike medlemmer av en familie som alle forfølges av en forbannelse. Forbannelsen er en kvinne som de fleste har sett, iført hvit kjole og langt svart hår. Hun heter Kayako, og hvis du vil vite historien hennes trenger du ikke spille spillet her, for det handler ikke om henne, hun er bare en brikke brukt for å skremme deg.

Du begynner som familiens datter ute på tur med den taktløse hunden i familien. Kjøteren bestemmer seg for å være stygt dum, og løper inn på en nedlagt fabrikk. Vi følger selvfølgelig etter.

Taglinen "Fear Simulator" er kanskje ikke fullt så dum som jeg først hadde inntrykk av. Spillet er nemlig ikke kampbasert. Du kan aldri drepe det som forfølger deg; i beste fall klarer du å slippe unna. Dette konseptet er fantastisk bra, og det kan skape en helt unik følelse av frykt for omgivelsene. I Ju-on er det derimot tråkket på til de grader. Det som kan drepe deg her er at du går tom for batterier på lommelykta. Da er det game over. Det, eller at du blir overfalt av Fru Grudge, men du trenger bare veive litt med wii-moten for å unngå akkurat det.

Dette er en annonse:

Ju-on kunne ha fungert slik som Pyramid Head i Silent Hill 2. Lyden av den ekstremt store kniven hans som slepes bortover jerngulvet, mens spilleren panisk prøver å komme seg unna, er en klassiker. Spenning som dette er det som skal til for å skremme deg selv etter du har skrudd av konsollen.

Feelplus har brukt en mer direkte variant, ved at de rett og slett blir forutsigbare etter en stund. Det som skjer i Ju-on er at de bruker såkalte billige skremmetriks, og jeg kaller det triks fordi det ligger ingenting mer bak det. Noe faller ned her, Kayako dukker opp der, et lysrør spraker her. Disse billige triksene blir til slutt så forutsigbare og intetsigende at jeg mister interessen. Det er ingen nerve, ingen spesiell grunn til å fortsette å spille. Historien har ikke noe tak i seg, og det bare visner.

Og dette bringer meg rett til neste punkt: kontroll og kamera. Jeg har spilt mange spill i løpet av mine tjue år, tro det eller ei. Og jeg har sett en del dårlig kontroll i min tid. Men herre, dette spillet tar kaka. Aldri før har jeg sett en hovedperson bevege seg så sakte. Jeg kan sammenligne det med alle verdens treige dyr, sirup og murstein på beina, men det skraper ikke overflata en gang. Hvordan kan man bevege seg fremover i et spill hvis man går 50 meter dagen?

Kameraet styres ved hjelp av wii-moten, og dette er faktisk helt umulig. Enkelt og greit. Det tok ikke lang tid før jeg sluttet å snu meg når jeg hørte en lyd bak meg, rett og slett fordi det tok alt for langt tid å utføre bevegelsen, og sannsynligheten for at jeg endte opp med å stirre i taket eller gulvet var godt over sytti prosent.

Dette er en annonse:

Nå og da glimter Ju-On til med et aldri så lite tilbakeblikk til bedre tider. Førstepersonsvinklingen og gåtene minner om grøsserklassikeren Penumbra, et spill som spilte mye på nervepirrende stemning og godt gjennomførte gåter. Det er nok dette de prøver på i Ju-On også, men de ser ut til at de ga opp halvveis fordi de skjønte at dette makkverket aldri kom til å få leke med de store gutta uansett. Gåtene kan løses av et barn, og det hele er totalt blottet for spenning.

Omgivelsene er ikke særlig pene, men snarere helt overkommelige. Konseptet med de forlatte og ensomme bygningene er en god ide, men mangler finpuss. Jeg er ikke altfor glad i at de bare kaster inn konseptet med Kayako og bruker det som billig skremsel, men det skal være sagt at jeg ikke hatet omgivelsene. I et spill med så utrolig latterlig kontroll må man sette pris på de små gledene.

Musikken er også helt grei. Gjennomført og skremmende nok til å holde pusten et halvt kapittel før du skjønner at de bare bruker de samme triksene om og om igjen. At Ju-on kunne nytt godt av en totalrenovering av kontrollsystemet er en dårlig bevart hemmelighet. De fem kapitlene spillet som utgjør dette makkverket er derimot så korte at jeg regner med at den usedvanlig seige kontrollen er lagt inn for å forlenge spilletiden med noen sårt tiltrengte minutter.

Konseptet med alle de nedlagte og forlatte stedene treffer meg, og kunne ha vært skrekkelig bra, men er ødelagt av lusen kontroll og rar historie. Omgivelsene og førstepersonsstyringen med lommelykten dro meg tilbake til håpefulle tider, og gjorde meg nok litt for glad litt for fort. Ju-On er intet annet en nok et labert lisensspill. Tråkket på, endret og nesten uspillbart. Det hviler definitivt en forbannelse over dette spillet og den er både skummel og skrekkelig. Skrekkelig dårlig.

03 Gamereactor Norge
3 / 10
+
Ok omgivelser og musikk, nesten ingen bugs, kult konsept...
-
...men dårlig utført, kjipt historie, tidenes treigeste kontroll, ille kamera
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

2
Ju-on: The GrudgeScore

Ju-on: The Grudge

ANMELDELSE. Skrevet av Kristina Wiik

Først var jeg skeptisk. Så ble jeg håpefull. Så ble jeg dratt ned i en ny dimensjon av helvete. Og ikke på en bra måte.



Loading next content