Jak and Daxter: The Lost Frontier

Jack and Daxter: The Precursor's Legacy var et av de første spillene jeg fikk mellom hendene sammen med min Playstation 2. Det var et fantastisk spill som viste hvor dyktige Naughty Dog er i sitt arbeid. Utviklerne, som for tiden er brennheite med Uncharted 2: Among Thieves, presenterte et åpent og fritt spill med nydelige omgivelser og en fengende histore som fikk meg til å sitte natt etter natt foran skjermen.

Jeg utviklet etter hvert et godt forhold til de to hovedpersonene. Det var rett og slett noe med den bablende og spydige Daxter og den ikke fullt så snakkesalige Jak som gikk rett hjem i hjertet mitt.

Personlig mener jeg serien bare har gått en vei siden den tid - nedover. I de to første spillene gikk vi fra de tropiske og varierende omgivelsene, til et mørkt og dystert landskap jeg aldri klarte å like. Jak fikk plutselig skjegg og ble kul, og Daxter var redusert til en hårdott som satt på skulderen til Jack og sa noe morsomt under dødtidene.

Det var likevel med godt mot og et åpent sinn jeg kastet meg over Jak and Daxter: The Lost Frontier, selv om jeg også fryktet å ikke finne mine helter slik jeg liker de best.

Jak and Daxter: The Lost Frontier handler for det meste om Eco, eller Øko, som det så pent har blitt oversatt til i den norske versjonen. Jepp, de snakker norsk, om du velger det. Veldig greit for de som ønsker det, men jeg holdt meg til den engelske versjonen.

Det går ikke en eneste scene i spillet uten at vi får høre noe om dette stoffet som våre venners verden bygger på. Vi møter Keira, en ungjente på hugget som ønsker å forske på denne kraften, problemene den bringer og problemene den kan løse. For problemer blir det, og som vanlig sitter Jak midt i det hele, med Daxter på skulderen.

Hvis du var en av de som likte Jaks hissige og mørke side, kan jeg til din skuffelse fortelle at han har tatt kvelden, og går nå kun og smiler og har blomstrer i håret. Han har dog mistet sin oransje maskot i den lilla gørra igjen, og resultatet er en Daxter i monsterform som vi skal møte i utvalgte scener. Scener som for min del virker tidvis overflødige, og ikke minst kommer med en helt usannsynlig høy vanskelighetsgrad som tøyer strikken min mer enn det som er helsemessig forsvarlig.

Og denne frustrasjonen dukker opp gang på gang i spillet. Akkurat når det hele blomstrer og er på sitt beste, snubler spillet inn i en sekvens som bare skal være med på å trekke ut spilletiden, og i utgangspunktet lage variasjon. Det skaper en berg-og-dalbane uten like i spillkvalitet, noe som er trist med tanke på hvor bra spillet er på sitt beste.

I den første scenen får vi et gjensyn med de tropiske og fine omgivelsene som mange forelsket seg i da Jak and Daxter ble født. Til min store skuffelse varer denne delen bare i noen minutter, og fungerer egentlig mest som en opplæringssekvens. Etter hvert blir vi på nytt plassert i en klaustrofobisk by med trange gater og en haug med alle mulige greier som står i veien.

Men når spillet er på topp, leverer det faktisk en artig spillopplevelse. Selv om visse langdryge sekvenser trekker noe ned, sitter kontrollene som støpt, og jeg merket at det var vanskelig å legge det fra seg når jeg først var i gang. Jeg måtte gjennom, koste hva det koste ville.

Daxters herlige sarkasme og humor kan uansett sette et smil om munnen på hvem som helst, noe som fort er med på å dra opp helhetsinntrykket til et spill som virkelig sliter med å finne ut hvor det hører hjemme på karakterskalaen.

Fullt godkjent tidsfordriv på buss eller lignende, men det skriver seg på ingen måte inn i historiebøkene...