The Saboteur

Det er ikke første gangen Pandemic gir ut et sandkassespill der man blir tildelt en by som man kan løpe rundt i og herje som man vil. Tidligere har dog Pandemic fokusert voldsomt på ødeleggelse av omgivelsene, og hvor fiktive byer får føle spillerens vrede. Jeg vet jeg koste meg mange timer som blond, halvsvensk leiemorder i det første Mercenaries-spillet, og så frem til å være irsk sinnatagg i Paris.

Det er 1940-tallets Paris som har blitt gjort om til min lekeplass denne gangen. Hovedpersonen er en irsk racerbilsjåfør som går under navnet Sean Devlin og han har ikke lett for å la ting som han misliker gå forbi i stillhet. Kurt Dierker er en tysk racerbilsjåfør som i tillegg til å ha en usedvanlig dårlig evne til å takle nederlag, driver med litt tortur på si. Sean og racingkameraten Julian følger etter Dirk for å utsette racingbilen hans for en liten "feilparkering" utfor et stup - men de blir oppdaget, og dette får konsekvenser.

Julian blir brutalt myrdet av nazi-Kurt, og Sean utvikler et umenneskelig hat mot alt som har med nazistene å gjøre. Når motstandsbevegelsen i Paris får nyss i Seans hat mot nazister, ser de raskt potensiale for å utnytte hans nevenyttige ferdigheter. Fra involvering i motstandsbevegelsen er ikke veien lang til sexy kabareter med smekre og nesten nakne kvinner kun iført små brystdusker og undertøy, kjip, britisk etterrettningstjeneste, og mange, mange, mange døde nazister.

Spillet minner mye om Mercenaries i kjøring og kontroller, og akkurat som Mercenaries inneholder spillet noen uregelmessigheter jeg ikke helt kan forklare. I et av oppdragene i starten skal du og Julian løpe bort til et gjerde og du skal hjelpe ham over. Jeg tenkte jeg skulle prøve noe kult og sprintet avgårde og hoppet over gjerde før Julian. Åpenbart tok Julian dette veldig tungt, for i neste sekund hadde han død av ensomhet på den andre siden av gjerdet. Urovekkende...

Selv om man ikke blir fortalt at ordet "sabotere" stammer fra det franske ordet "sabot" som betyr tresko - og har opprinnelse i hva arbeiderne kastet ned i maskinene for å stoppe produksjonen - blir man godt opplært i kunsten å sabotere. Paris er full av nazi-strukturer som man med velplassert dynamitt kan sabotere. Stort sett er det snakk om utkikkstårn, lys, kanoner og drivstoffstasjoner, men det finnes i tillegg et par-tre andre ting å sprenge. Disse er det også svært mange av, og dessverre blir det hele raskt litt rutinepreget. Pandemic sa at de ikke ville ha veldig fokus på ødeleggelse - likevel har du hundrevis av nazi-installasjoner som du kan ødelegge for å gjøre spillet litt greiere å ha med å gjøre. Spillet husker nemlig at du har ødelagt et tårn, slik at et oppdrag i nærheten kanskje blir en tanke enklere.

Oppdragene er heldigvis mer varierte, så da kan man ta rutinearbeidet med å fjerne nazi-bygg samtidig. Man forsyner seg med oppdrag, akkurat på samme måte som i for eksempel Grand Theft Auto IV. Det er meningen at storyen skal være svært fengende, og det har visstnok vært Pandemics ess i ermet - men jeg er skuffet. Storyen er for treg til å være et krigsdrama og personene er stort sett ikke så interessante at jeg i det hele tatt gadd å begynne med å huske navn. Da regner jeg ikke med super-nazisisten Kurt som er veldig lett å hate. Dialogen er til tider flau og lite imponerende, men heldigvis blir noe av det reddet av god, gammeldags 40-talls-musikk.

Motstandsbevegelsen er spredd utover hele Paris og gir deg tilgang til nye våpen og kjøretøyer (om du ikke har samvittighet til å knabbe en bil). De tar smuglervarer i bytte for sine våpen og tjenester, og disse får du ved å utføre oppdrag, sprenge nazi-ting og finne varer i kasser rundt omkring i Paris. I tillegg får du visse fordeler ut av å for eksempel kaste ti nazister til sin død fra bygninger. Det blir en svak rollespill-bit - men det gir i det minste Sean litt mulighet til å utvikle evnene sine en smule i løpet av spillet.

Film noir-stilen spillet byr på gir en svært trykkende stemning og bare de røde nazist-flaggene og de blå motstandsskribleriene gir det okkuperte Paris farge. Men man legger også merke til at man mister noe av dybdefølelsen, og det kan bli litt vanskelig å skille ting fra hverandre i kampens hete. Derfor har også nazistene blitt markert med et lys rundt seg som ikke bare gjør jobben med å oppdage dem før de skyter deg ned litt lettere, men man får også indikasjoner på hvorvidt fienden er ute etter, eller ignorerer deg. Når du fullfører et større oppdrag vil Paris igjen få tilbake fargene sine - og byens innbyggere vil oppleves mer kamplystne mot nazister som patruljerer gatelangs, og det gjør det lett å se hvilke områder som kan by på problemer.

Nazistene reagerer på hvordan du oppfører deg, men det hele er likevel enkelt å forstå. Løper du med gønner åpenlyst, oppfører deg merkelig eller går innenfor nazistens intimsone, vil du etter hvert bli skutt på. En måler forteller deg hvor mistenksom nazistene er overfor deg, og går denne måleren full vil en nazist blåse i en fløyte. Det høres kanskje ikke så farlig ut, men da tilkalles forsterkninger og nazistene gjør en relativt god jobb i å gjøre ting vanskelig.

Den samme måleren forteller hvor langt unna du er å bli oppdaget når du har stjålet uniformen fra en soldat du har snikmyrdet. Du kommer til å bruke det mye - for strategien man bruker i nærmest samtlige oppdrag er "stille inn - høylytt ut". Når forsterkningene kommer, må du i GTA-stil komme deg ut av sirkelen på minikartet for å miste "wanted"-statusen. Klarer du det, er alt bra. Skulle du finne et gjemmested, kan dette også brukes for å komme unna nazistenes vrede. Gjør du for mye ramp i sirklen, eskaleres etterlysningen din og du vil bli utsatt for sterkere soldater og tyngre kjøretøy. Når ting topper seg, løper du som en galning fra soldater med maskingønnere og RPG'er mens en eller flere luftskip følger etter deg, skyter på deg og slipper ned forsterkninger i nærområdet. Jeg har hjertet i halsen og musikken pusher stemningen opp. Jeg elsker det.

Men likevel får jeg inntrykket av at alle nazister er åpenbart svært tilbakestående (duh -red), samt har øyekatarr. Å rømme fra dem bør ikke by på de helt store problemene, med mindre du blir overmannet eller setter deg fast i gjenstander og omgivelser i Paris. Det er ofte svært vanskelig å se forskjellen på gjerdene som er laget av silkepapir og festet til bakken med piperensere og de gjerdene av smijern som er støpt ned i bakken. Den store lyktestolpen lar seg lett kjøre ned, mens en liten busk kan ha røtter til jordens indre.

Og slik fortsetter spillets logikk hele veien: Ja, du kan klatre bygninger og løpe rundt på taket - men da må du tåle å sitte fast i strukturene på grunn av idiotiske designtabber og kamera-galskap. Ja, vi har til og med kuer i spillet vårt, men skubber du borti en ku, eksploderer den. Jaja, vi har en veldig stor verden du kan boltre deg i - men vi har også en lasteskjerm for hver gang du skifter mellom å være inne og ute, hver gang en filmsekvens starter eller slutter. Vi har med væreffekter, som regn og flotte teksturer på bakken som gjør at det virkelig ser ut som at det regner - men vi bruker de samme regnværs-teksturene innendørs også av og til.

Hele tiden føler man at man får man noe litt kult på bekostning av noe annet. Jeg sitter konstant og kommenterer noe som var stilig, før det etter femten sekunder kommer noe som nuller ut hele den positive opplevelsen. Det virker som om Pandemic-staben har visst en stund at de skulle legges ned av Electronic Arts, og det har satt spor i fin-justeringen og poleringen av spillet. Hadde man hatt litt mer folk eller brukt litt mer tid, hadde man kanskje hatt et spill med betraktelig mindre slurvefeil.

Men til tross for alle problemene som dukker opp, er det ikke fullstendig mageplask. Når spillet virker, så virker det veldig bra og det kan være underholdende i flere timer i strekk.