Army of Two: The 40th Day

Jeg har gledet meg stort til 2010, hvor topptittel etter topptittel etter planen skal komme som perler på en snor, flott fordelt utover hele året. Det var derfor med en aldri så liten "da er vi i gang!"-følelse jeg mottok Army of Two: The 40th Day-promoen i posten, og med det fikk sjansen til å teste det jeg anså for å være årets første storspill.

For jeg så en masse potensiale i det første Army of Two-spillet, og jeg følte at selv om det kanskje ikke leverte på alle fronter, hadde Electronic Arts virkelig truffet en nerve i markedet ved å levere en nesten totalt samarbeidsorientert spillopplevelse, noe det på den tiden var skammelig få av. Jeg gledet meg allerede da til en oppfølger som kunne fikse opp i spillets svake sider.

Army of Two: The 40th Day er ikke en slik oppfølger, la det være klart. Det har riktignok tatt med seg de beste elementene fra originalen, men også denne gangen sliter spillet med å holde på interessen min. Konsentrasjonen begynte å svikte allerede kort tid ut i spillet, og etter å ha fått servert første porsjon av hva som etter hvert skulle vise seg å være den tynneste historie-suppa jeg har vært borte i på lenge - hovedpersonene Rios og Salem er på oppdrag i Shanghai da byen blir invadert av foreløpig ukjente slemminger - merket jeg at jeg allerede begynte å gå lei.

I opplæringsdelen blir jeg introdusert til en del nye funksjoner i spillet, blant annet den morsomme "mock surrender"-taktikken, hvor man først later som om man gir seg, for så å trekke pistolen og fyre løs i sakte film. Eventuelt kan partneren din forbli i skjul da du går frem, og han får da muligheten til å overraske dem med et par velplasserte skudd mens de ennå konsentrerer seg om deg. Å prøve på dette i enspillerdelen er dog stort sett bortkastet - du kan aldri stole på at AI-partneren din gør som du forventer.

En annen ny funksjon er muligheten til å snike seg inntil og gripe fiender for enten å bruke dem som skjold eller ta dem som gisler, noe som kan føre til at de andre soldatene i rommet legger ned våpnene sine. Dette krever dog at man står i pinlig nøyaktig vinkel i forhold til den utvalgte soldaten, og uhyggelig ofte endte det med at jeg ble oppdaget før jeg fikk igangsatt den planlagte taktikken. AI-partneren min klarte derimot dette med stort hell, men i samarbeid med en kompis var det ofte et mareritt uten like.

Aggro-systemet er derimot en liten genistrek, og er helt klart det sterkeste kortet til Army of Two: The 40th Day. Et meter på toppen av skjermen forteller hvem av Salem og Rios som har mest oppmerksomhet fra fienden, og man kan bruke dette aktivt hele tiden for å snike seg ut på flanken for en bedre vinkel å skyte fra. Man skaffer seg aggro ved å skyte vilt i fiendens retning, gjerne med våpen som er spesialtilpasset for å trekke til seg ekstra oppmerksomhet.

Tilpassing av våpen spiller en enorm rolle i spillet, og man har rundt en fantasillion forskjellige duppeditter og modifikasjoner å tilegne favorittvåpenet sitt for at det skal fungere som best i lagdynamikken man har bestemt seg for på forhånd. En spiller med våpen ment for å trekke til seg tung aggro og en partner med en lav-aggro snikskytterrifle er en effektiv kombinasjon som kan brukes i de aller fleste situasjoner.

Et av de merkeligste tilleggene i spillet er moralsystemet. Rios og Salem skal nå ta en rekke moralske valg i løpet av spillets gang, og basert på disse får man positivt eller negativt utslag på moralpoengene sine - poeng som ikke betyr noe som helst for hvordan spillet utarter seg. Etter hvert valg blir vi presentert en Kill Bill-aktig tegnefilm hvor vi får se konsekvensene av våre handlinger. Det merkelige er at man ofte kan ta de edleste valgene, og fremdeles få servert en tegnefilm som viser at vedkommende enten dør senere uansett, eller at de innen kort tid kommer til å være ansvarlige for at mengder av uskyldige dør.

Hva prøver de å fortelle oss med dette? Jeg aner ikke. Jeg tolket det dit hen at det ikke var noe poeng i å være et godt menneske, og valgte etter hvert kun egoistiske og tilsynelatende onde valg resten av spillet. Jeg sover godt om natta for det om, de hadde sikkert dødd en fryktelig død uansett... Når man skal inkludere et moralsystem, hadde det vært fint om man i det minste kunne føle seg bedre om man tar de antatt gode valgene, ikke som en drittsekk.

Men det største ankepunktet med Army of Two: The 40th Day er hvor sjangerforvirret det er. Ved første øyekast er det en såkalt cover shooter - et spill i Gears of War-gata, hvor man ved hjelp av taktiske manøvre tar seg frem via utplasserte dekningspunkt. Eller kanskje et action-spill, hvor frenetiske og storslåtte kamper setter nervene i høygir, og hvor man i rolige perioder stadig er på vakt for innkommende angrep. Alle elementene i spillet tilsier en av disse, men i praksis er det vanskelig å beskrive det som noe annet enn et rent skytespill. Og da tenker jeg på lyspistolspill - som Time Crisis og House of the Dead.

Det er nemlig aldri spennende. Man ankommer et område som muligens har et par-tre soldater stilt opp rundt noen gisler, og etter endt kamp, flommer det på med fiender. Og vi snakker hundrevis på det meste. Som i nevnte lyspistolspill må noen fiender skytes i ryggsekken eller ammunisjonsbeltet, men bortsett fra det snakker vi om bølge etter bølge med totalt tilbakestående fiender som benytter seg av grensesprengende taktikker som "stå på samme sted og stikke hodet opp nå og da" og "løpe mot pågående skuddsalver i håp om å slå ned han med hagla".

Grafisk er spillet til tider nydelig: Detaljerte omgivelser, flotte effekter og gode animasjoner. På sitt verste er det uholdbart, med bygninger som eksploderer i biter som hadde passet bedre inn i Tetris, latterlige animasjoner og fiender som like godt kunne vært tinnsoldater. Man får servert ekstreme tilfeller av begge leire, men totalt sett nuller hde verandre temmelig godt ut.

Army of Two: The 40th Day er et middelmådig spill med gode ideer som bør utforskes videre, og det har fryktelige sider, som det elendige kameraet, de unøyaktige kontrollene, dårlig AI og så videre. Jeg hadde problemer med å motivere meg selv til å skru på spillet hver gang jeg skulle sette meg ned med det - og jeg får til og med betalt for det.

Det skal likevel nevnes at spillet er mange hakk mer underholdende når man spiller det i samarbeid med en kompis, noe jeg selv gjorde rundt halvparten av tiden. Å slippe å basere seg på en talentløs AI-partner, og heller sitte og planlegge taktikker over headsettet, er til tider virkelig morsomt. Spillet kommer til sin rett når en nøye forberedt plan lykkes, og det er tydelig at mye av utviklingen er fokusert rundt denne dynamikken, derfor en sterk femmer.

Men dette gjelder ALLE samarbeidsspill. Det er alltid morsommere å spille med en venn, nettopp fordi man gjør noe sosialt med folk man liker. Når det er det absolutt eneste benet Army of Two: The 40th Day har å støtte seg på, er det noe som mangler. Med unntak av Aggro-systemet finnes det drøssevis av spill som gjør ting bedre enn dette. Jeg håper virkelig at Electronic Arts går i seg selv og leverer en bedre oppfølger neste gang, eller om de eventuelt heller bare tar med seg Aggro-systemet over til en helt ny serie og starter på nytt.

Jeg håper virkelig at dette blir det eneste spillet i den etterlengtede 2010-rekken av topptitler som leverer såpass under par. Bank i bordet.