Dark Void

Jeg begynner etter hvert å lure på om noen spillutviklerne begynner å gå tom for materiale å lage spill av. Dark Void bærer urovekkende preg å være basert på "litt av alt"-strategien i håp om at i hvert fall noe skal falle i smak. Historien er såpass ukomplisert at jeg klarer å fange opp essensen allerede i løpet av de første minuttene.

Airthight Games er blant de som føler at det er altfor få spill som omhandler tiden rundt andre verdenskrig, så Dark Void er satt til nettopp denne epoken. Du er piloten Will Grey som blir leid inn for å frakte noe greier. Mens han og resten av mannskapet flyr igjennom Bermuda-triangelet, dukker det opp problemer som til slutt fører til en voldsom krasjlanding. Når de kommer ut av flyet er de midt i en jungel. Umiddelbart separeres du fra alle andre, og må kjempe mot flora og fauna, før du blir introdusert for en kamp mellom en romvesenrase kalt "Survivors" og innflyttere som er mennesker som har forsvunnet i triangelet. Du blir utrustet med en jetpack og gønner og det blir din oppgave å redde menneskene fra romvesnene som menneskene nå tilber og frykter som guder.

Med en så tam historie er det ikke nok at Nolan North - stemmen bak blant annet Nathan Drake fra Uncharted-serien - gir Will Gray litt humor og artige utsagn underveis. Det hele føles påtatt og malplassert. Heldigvis er spillmusikken med på å skape en god stemning til tross for den litt klisjébefengte historien.

Spillet byr på to hovedmåter å bekjempe fiender. Du kan velge å ta kampen i luften, utrustet med jetpack og skytevåpen, eller du kan være stasjonert på bakken og angripe derfra. Førstnevnte fungerer relativt greit, men byr på uventet mye utfordringer, når Will ikke hjelper deg med å treffe fienden som du konstant flakser forbi. Ønsker du å treffe litt flere motstandere, kan du sveve i luften mens du fyrer av flere runder, men da er du mer utsatt for angrep fra fienden. I tillegg er det mulig å kapre romskip - noe som fungerer veldig bra.

Sistnevnte, tredjeperson-action, fungerer helt ok. Du kan de tingene du forventer at du skal kunne: Skyte, lade om, gi en på trynet til monsterne og ta dekning. Dessuten har du blitt gitt litt kontroll over jetpacken, slik at du kan kombinere luft- og bakkekamp. Airthight Games har også introdusert noe som stilig nok kalles Vertical Cover System. Det er i utgangspunktet akkurat det samme som skjer på bakken: Du kan gjemme deg bak noe i luften, stikke hodet frem ved utvalgte tidspunkt og fyre løs. Forskjellen er at gravitasjonen trekker fra baksiden eller forsiden din. Dessverre sliter ragdoll-fysikken en del, noe som bidrar til at en alien som faller ned en fjellside kan se temmelig snålt ut. Jeg føler dog at dette vertikal-greiene blir veldig kjipt veldig fort.

Gjengivelsen av den alternative dimensjonen man befinner seg hadde nok ikke hatt vondt av litt mer oppmerksomhet fra utviklerne. Noen av teksturene er så stygge at de på ingen måte hører hjemme i et spill til denne generasjonens konsoller. Dessuten er det mangel på interaksjon mellom Will og verdenen. Han går gjerne tvers igjennom vegetasjon og andre detaler. Han er i tillegg en av de få personene jeg vet som kan stå med begge beina plantet ned i et middels stort bål uten at det får nevneverdige konsekvenser. Dark Void lider også av et til tider horribelt nivådesign som med jevne mellomrom er med på å sabotere spillopplevelsen Av og til vet ikke engang kompasset som skal peke deg mot neste mål hvor det skal peke...

Den kunstige intelligensen i spillet er heller ikke mye å skryte av. Vi snakker fiender som av og til blir sittende fast i omgivelsene og skyter på deg selv om de ikke har fri sikt til deg. Dessuten virker det som om direkte frontalangrep er det eneste de lærte på robotskolen. Jeg har utarbeidet en strategi som virker på nesten alle fiendene. Skyt dem møre mens de løper mot deg, så kjører du bare en knytteneve i trynet på dem før du avslutter deres miserable eksistens. Her varieres det med to-tre dødsanimasjoner - så dette blir ikke ensformig i det hele tatt...

Bosser er gjerne en litt større utfordring - men i den direkte betydningen av utrykket; de er større. Jeg er dog ikke blitt helt komfortabel med jetpack-kontrollene, så når Will skal ta knekken på en motstander som krever at man har raketter på ryggen, har jeg en fæl tendens til å la ham smelle i bakken og sprette bortover som om han var en flat stein som hopper bortover vannskorpa. Vittig - definitivt, men etter femten ganger mister det litt av effekten sin.

Når du har gått lei av å skrape opp Will langs fjellskrenter og knauser og fullfører historiedelen, så er det overraskende lite å ta tak i. Det er ingen onlinedel som kan tilby moro med venner. Det er ingen ekstramoduser som gir noe behov eller ønske om å spille spillet igjen. Etter de 10-13 timene du har brukt for å komme deg gjennom den noe forutsigbare historien, er det intet mer å glede seg over. Det er litt for svak prestasjon for et spill i 2010.

Jeg tror ikke at spillverdenen i 2010 har nådd et klimaks der det ikke lenger er mulig å finne på egne ideer. Vi har ikke nådd det punktet i tiden der alt man kan putte inn i spill allerede har blitt oppdaget - slik at det er umulig å lage noe unikt og nytt. Dark Void er dessverre et eksempel på at man kan sette sammen et spill uten ambisjoner, uten lidenskap og med svært få egenutviklede ideer. Problemet spillet da får er at det aldri klarer å by på hverken de helt store gledene eller de helt store skuffelsene.