Vancouver 2010

12 februar er det duket for vinter-OL i Vancouver, Canada, og som vanlig stiller Norge sterkt i kampen om gullmedaljene. Når det kommer til ski, har vi blitt vant til å stille skyhøye krav til våre utøvere, og vi har enormt med stolthet knyttet til disse grenene. Kritikere vil ha det til at vi bare er flinke i de grenene som ikke betyr noe utenfor Skandinavia, noe blant andre våre svenske naboer ofte er raske med å poengtere for oss. Om vi skal tro Sega, er dette helt riktig.

For det er det første som slår meg når jeg skrur på Vancouver 2010: Hvor er "våre" øvelser? Med 14 øvelser fordelt på 6 grener har utvikler Eurocom tilsynelatende bestemt seg for å fokusere på de mest internasjonalt bredeste grenene, og gjøre dem bra, og det er ikke nødvendigvis en negativ ting. Om ikke det hadde vært et OL-spill, da.

Her er en oversikt over hva du har i vente i spillet:

Alpint:
Utfor
Super-g
Storslalåm
Slalåm

Sledesport:
Tomanns-bobsleigh
Kjelke
Aking

Skøyter:
500 m
1 500 m

Som en hver navlebeskuende, nisseluebærende og sauebjelleristende nordmann øyeblikkelig vil legge merke til, er det totale fraværet av langrenn, og ikke minst skiskyting. Jeg har vanskelig for å komme opp med noen annen idrett som har en så absurd kombinasjon av øvelser som skyting og langrenn, men alle er vel enige om at den er som skreddersydd for dataspill? Har de ikke spilt Winter Games for Commodore 64? Og Curling har vist seg gang på gang som svært så underholdende i spillform, i alt fra Flash-spill til konsoller. For ikke å glemme snowboard. Hvor er half-pipe?

I stedet for bredde får vi minimale variasjoner av samme gren, ofte utført på samme bane. Er ikke utfor din greie? Prøv super-G! Nei? Hva med storslalåm? Nei? Slalåm, da? Hva med aking/kjelke/bobsleigh? Det føltes ofte som man bare spilte det samme brettet om og om igjen. Men monotonien til tross, Vancouver 2010 har sine definitive lyspunkt.

De fleste øvelsene er nemlig temmelig underholdende, og de leverer i de fleste kriterier. Når man setter utfor bakken i alpint-grenene føler jeg virkelig vinden piske i ansiktet, jeg merker synet svekkes etter hvert som farten øker, og jeg kjenner at det blir vanskeligere og vanskeligere å holde hodet kaldt når portene kommer mot meg i en stadig økende frekvens. Når jeg sitter på toppen av hoppbakken og venter på at vinden skal være perfekt før jeg endelig setter utfor bakken, merker jeg nervene og forventningspresset, og hvordan jeg i luften tenker "bare litt til, litt til" før jeg lander i et perfekt Telemarksnedslag.

Jeg hadde det i tillegg svært gøy med freestyle-hopp, og de forskjellige akeøvelsene er faktisk ganske morsomme, om kanskje noe like. Nok en gang sitter fartsfølelsen som støpt, og lydeffektene forsterker opplevelsen av å suse ned en istube i 80 kilometer i timen. Det vil si, etter at du har skrudd av det totalt horrible og malplasserte XTREME 2 DA MAX-lydsporet bestående av pinlig glad-punk, noe jeg gjorde etter rundt ti minutter i spillet. Hva OL og Sum 41 har til felles kommer jeg aldri til å begripe, men det er vel en eller annen hos Sega som har bestemt seg for at det er det som skal til for å gjøre spillet "hipt" for "kidsa". Å skru av musikken i spillet var som å ta av seg en varm ullgenser på sommeren.

Ettersom spillet støtter fire spillere, har de laget fire forskjellige utseender il spillet, ett for hver etnisitet. Det er alltid spennende å se hvilken hudfarge man har fått utdelt da den ekstremt forkortede nasjonalsangen spilles for vinneren av rundens økt. Glem offisielle utøvere og tropper, glem mulighet for å lage sin egen figur og ikke minst all form for kontinuitet når du spiller deg gjennom et helt OL; hvem du er og hvordan du ser ut endrer seg fra øvelse til øvelse.

Å ta gull er en avsindig frustrerende affære, og det virker helt tilfeldig om spillet ønsker å la deg vinne eller ikke. Jeg og et par kompiser brukte rundt to timer på å ta gull i hopp, og da opplevde vi stadig vekk at uansett hvor mange poeng vi fikk, lå førsteplassen et stykke over. Det føltes som om resultatet allerede var bestemt før vi satte utfor bakken, og da var det lett å glemme detaljer som at poenggivningen var en helt annen enn i virkelighetens hoppsport. At det ikke lar seg gjøre å skifte vanskelighetsgrad i spillet gjør at de fleste medaljene nok befinner seg litt for langt ut på horisonten for at de fleste gjennomsnittsspillerne holder seg interessert.

Når man kjøper et OL- eller friidrettsspill, er det først og fremst for å ha et lett tilgjengelig og allsidig sportsspill man kan spille med kompiser når man får besøk, og det virker nesten som at Sega har glemt hva slags spill de skulle lage. Det skal sies at flere av småspillene er vellagde og underholdende, men jeg forventer mer innhold i form av menyvalg, offisielle navn (eller i det minste en figurutformer) og ikke minst spillets aller tydeligste akilleshæl: øvelser. Vancouver 2010 er et helt greit spill for de som interesserer seg spesielt for nevnte sportsgrener, men det er absolutt ikke for alle.

Det er tydelig at Eurocom og Sega ikke akkurat hadde skigale nordmenn i tankene da de lagde Vancouver 2010, men selv vi med en i beste fall moderat interesse for vinterlekene må se oss skuffet over hva som blir servert her. Kanskje det om fire år til kommer et vinter-OL-spill som gjør at jeg en gang for alle kan glemme Winter Games på Commodore 64? Jeg håper det, men jeg skal innrømme at jeg tviler litt.