Dante's Inferno

Ved første øyekast er Dante's Inferno en nesten skamløs blåkopi av Sonys flaggskip God of War III, et halvhjertet frieri til fans av vulgær voldsbruk, halvnakne damer og intens action. Det var i hvert fall inntrykket jeg satt igjen med etter å ha spilt de første 20 minuttene, som også utgjør demoen av spillet. Heldigvis endret dette seg.

Å basere et brutalt actionspill på anerkjente Den guddommelige komedie av Dante Alighieri er ikke rent lite kontroversielt, og allerede etter de første skjermbildene dukket opp begynte kritikere å melde sin skepsis. Selv har jeg ikke lest diktet, men jeg må innrømme at også jeg var en smule kritisk til å lage actionfigurer og bosser av kjente litterære skikkelser, selv om ideen om en manns reise gjennom Helvetes ni sirkler for å redde sin kjære er et unektelig lovende bakteppe for spill av denne typen.

Men tilbake til God of War-sammenligningen. Det er nesten umulig å unngå å tenke på David Jaffes superspekulative voldsorgie når man spiller Dante's Inferno, både når det kommer til kontrollsystem, animasjoner og hvordan man konstant boltrer seg i groteske avslutningsmanøvre på monstre som er så uheldige å havne i veien for spillets hovedperson. God of War satte i sin tid en ny standard for denne typen actionspill, og Visceral Games har på ingen måte prøvd å skjule sin inspirasjonskilde.

Men de gjør det bra. De har laget en velspilt God of War-klone, og har i tillegg klart å tilføre det nok ekstra elementer og identitet til at man slutter å irritere seg over gjenkjennelsesfaktoren ganske raskt ut i spillet. I stedet for Kratos' kjettingkniver har hovedperson Dante en ljå han har stjålet fra Døden selv, og i tillegg til denne har han et knippe magiangrep og et kors han kan skyte korsformet hellig energi mot Helvetes mange krapyl.

Kampene er til tider frenetiske og motstanderne mange, men med et solid og stramt kontrollsystem i bunn blir det aldri uoversiktelig. Det er lagt godt til rette for motangrep om man blokker på riktig tidspunkt, og etter hvert som man lærer seg de forskjellige motstandernes angrepsmønster, er det fullt mulig å danse rundt på brettene mellom horder av fiender i lange perioder av gangen uten å ta det spor skade. Etter å ha delt ut nok skade mot de større beistene blir det mulig å ta tak i dem og utføre avslutningsmanøvre ved å trykke på knapper i en sekvens angitt på skjermen, eller bare hamre på samme knapp så raskt man klarer.

Eget for Dante's Inferno er imidlertid muligheten til å straffe eller tilgi - og dermed frigi - sjelene til de man støter på, det være seg motstandere eller kjente skikkelser fra Dantes liv som av ulike grunner har gjort seg fortjent til et liv i evig pinsel. Utfallet av valget du tar resulterer i "gode" eller "onde" erfaringspoeng som påvirker hvilke typer angrep Dante kan lære og benytte seg av i løpet av spillet. Det finnes to retninger å utvikle seg, og de har begge en markant betydning for spillestilen din, noe som gjør at man fint kan seg selv en ny gjennomspilling for å teste ut de andre angrepene. Selv valgte jeg for første gang noensinne å kjøre hele den første gjennomspillingen som slem. Det føltes rett og slett naturlig i de gammeltestamentelige omgivelsene spillet byr på.

Den visuelle utformingen er både det sterkeste og det svakeste kortet i Dante's Inferno. På sitt beste oser brettene av kreativitet - flere av de ni sirklene fikk meg til å tenke på Brütal Legend - med en distinkt utforming av både omgivelser og fiender som perfekt representerer dødssyndene i de respektive sirklene. På sitt verste er de monotont utformet, dødsanimasjonene altfor få, rommene for mørke eller utydelige så de fysikkbaserte gåtene kan bli frustrerende, og utvalget av fiender helt klart for lite. De smellfeite, oppkastende og diarébefengte Gluttons er for eksempel svært så passende representanter for dødssynden fråtseri, men når man møter dem igjen i sirkelen for forræderi, føles det unaturlig og lettvint av utviklerne.

Spillet starter litt tregt, men etter en times tid tar det seg betraktelig opp, og man blir nesten målløs av all kreativiteten og tanken som er lagt i å uforme et skikkelig Helvete. Helt klart inspirert av illustrasjoner fra middelalderen er mennesker utformet som gulaktige og identitetsløse droner som tortureres og pines hvor enn man snur seg. Jammeren og smerteskrikene følger deg over alt. Det er her Dante's Inferno og God of War-spillene skilles og går hver sin vei: Stemningen.

Mens God of War satser på aggresjon og "high five"-øyeblikk, er Dante's Inferno melankolsk og dunkelt. Helvete er ikke et "dritrått" kompleks med masse fete pyroeffekter, det er et sted som virkelig representerer lidelse og maktesløshet. Det er det gjennomgående temaet uansett hvor man går. Det som var attraktivt og fristende i livet representeres i sin mest groteske og vulgære motform i Helvete. Ikke siden første verdenskrig-sekvensene i The Darkness kan jeg huske å ha opplevd samme grad av håpløshet og fortapelse, og det er tydelig at stemingen i spillet har fått mye fokus under utviklingen.

Derfor er det synd at man mot slutten av Dante's Inferno begynner å bli litt lei. Den nevnte gjenbruken av fiender blir tydeligere og tydeligere, man blir litt for vant til å bli innestengt av flammer til et visst antall fiender har fått deng, og paletten av brunt, gult og rødt blir etter hvert noe ensformig. Heldigvis skyter historien fart nesten på samme tidspunkt, noe som til dels hjelper med å holde interessen nok oppe til at man fortsetter å spille på tross av den stadig økende monotonien i alt annet.

God of War-puritanere har nok allerede avskrevet Dante's Inferno som en spekulativ hermegås, og det samme gjelder garantert for en del av de som har spilt demoen som har ligget ute for nedlasting en stund nå. Man skal likevel huske på at også God of War har sine inspirasjonskilder, og var slett ikke det første av sitt slag. Men det tok sjangeren videre til et nytt nivå.

På samme måte har Dante's Inferno tatt et etablert spilloppsett og tilført et annerledes og smått originalt bakteppe og nok nye spillelementer til at det i mine øyne i hvertfall har livets rett. Men det kommer definitivt til kort når det kommer til mangfold av fiender og animasjoner for de forskjellige avslutningsangrepene. Med litt mer fokus på gåter og variasjon kunne Dante's Inferno lett blitt en utfordrer til God of Wars herredømme i sjangeren, men slik det ser ut i dag, må Visceral Games og Electronic Arts se seg fornøyde med en plassering litt lengre nede på listen.